Det er en ting jeg virkelig har erfart det siste året. Kroppen min sier ifra når det ikke er slik det bør være. Når jeg har pushet meg for hardt, så slår kroppen knallhardt tilbake. Når jeg forsøker å overse kroppens signaler over tid, så smeller den skikkelig mot meg. Hvis jeg høytrykkspyler i to timer, så er mine hender ubrukelige resten av den dagen. Venstre hånden får slike skjelvetokter, og jeg klarer nesten ikke holde et glass engang. Hvis jeg trener for hardt, så blir jeg aldeles utmattet i flere dager. Jeg har blitt nødt til å lytte til kroppen min.
Noen ganger forstår jeg hva kroppen min trenger, og jeg tar hensyn. Noen ganger skjønner jeg det ikke før det er altfor sent. Noen ganger aner jeg fred og ingen fare, og så smeller den til. Det er vanskelig å bli godt nok kjent med kroppen min. Derfor blir det en del prøving og feiling hverdagen. Men jeg nekter å bare sitte stille, for det blir ingen friske av. Jeg forsøker å holde motet oppe, og skal til slutt finne ut hvor kroppens grenser er. Med tiden vil jeg nok lære såpass av mine feil. Da vil ting stabilisere seg enda mer.
Det er viktig å lære seg sine egne grenser. Jeg vil leve et aktivt liv samtidig som jeg er syk. Det er veldig viktig for meg. Jeg trenger fysisk aktivitet for mine mentale og fysiske helse. Så da må man forsøke å finne de beste løsningene som fungerer for meg. Jeg tror også det er viktig å stimulerer hjernen ved å være sosialt aktiv og engasjert. For jeg trenger å møte mennesker som jeg er glad i. Det gir meg enormt mye å ha gode venner rundt meg. Summen av dette blir et veldig bra liv til tross for sykdom. Vi blogges!
