Det nytter ikke for meg å ha altfor tett program. Jeg er nødt til å legge inn tid i ukeplanen til avslapping og fysisk aktivitet. Dersom jeg ikke prioriterer dette, så blir det bare kaos inni hodet mitt. Jeg blir fryktelig stresset, og veldig utilpass. Det har derfor blitt veldig viktig å kunne slappe helt av innimellom. Ha noen stunder hvor man kan trekke pusten, og bare være til i øyeblikket. Det kan godt hende at jeg hekler eller lytter til musikk i disse pausene. Men jeg klarer likevel å roe meg ned, og få de pusterommene som jeg trenger i løpet av en travel hverdag.
Vi har ikke godt av å stadig stresse av sted. Jeg vet jo selv hvordan det er i hverdagen. Men skole og jobb har de fleste det veldig travelt. Og så er det alle aktivitetene på ettermiddagstid. Det er stadig noe å henge fingrene i. Men jeg har måttet senke tempoet veldig. Jeg jobber ikke lenger på grunn av helsen, men jeg har nok å gjøre i huset og med barna. Samtidig skal jeg delta på masse møter og terapitimer. Det er faktisk ganske travelt i perioder for meg. Og da er det lett å gå på en smell igjen. For min kropp og mitt hode orker ikke for mye stress over tid.
Det har vært vanskelig å erkjenne at man ikke orker alt. Det har blitt en del tårer og frustrasjon. For jeg vil jo klare alt. Jeg vil jo være like aktiv som tidligere, og jobbe som de fleste andre. Men nå er det ikke slik at det er mulig å gjennomføre. Mine helseplager er altfor store til å klare det. Derfor er det viktig for meg å beholde roen mest mulig. Ved å gi meg selv tid og rom til å slappe av, så kommer vi oss godt gjennom hverdagen. Det er tross alt det viktigste for hele familien. Jeg er glad for at jeg har innsett situasjonen, og at jeg forsøker å finne en god balanse.
Vi blogges!
