Hvorfor er det så vanskelig å besøke familien?

Jeg vet at mange sikkert lurer på hvorfor jeg synes det er vanskelig å besøke familien min i Egersund. Det handler først og fremst ikke om familien min. Det handler om byen. Egersund. Jeg har opplevd veldig mye vondt i denne byen både som barn og som voksen. Det husker kroppen min veldig godt. Kroppen min setter seg selv i alarmberedskap med en gang jeg nærmer meg byen. For selv om jeg vet med meg selv at jeg skal ha det koselig, så minner kroppen meg på at her er det ikke trygt for deg å være.

Hver gang jeg er i Egersund, så kommer gamle minner frem i hodet mitt. Det kan være setninger som har blitt sagt, eller traumer som jeg har opplevd. Jeg sliter med nattesøvnen, og det blir fort veldig mye følelser. Men stort sett klarer jeg meg greit. For jeg jobber med å overbevise min kropp om at nå er det ikke farlig lenger for meg. Jeg er alltid omgitt av nær familie når jeg er her. Jeg går ikke alene i butikker hvis ikke jeg må. Det handler om at jeg trenger trygghet og stabilitet rundt meg.

For hver gang jeg gjennomfører et vellykket besøk, så blir ting bedre! Derfor er det viktig at jeg utsetter meg selv for dette. Jeg trenger å gi kroppen min gode erfaringer. Det er den eneste måte å jage vekk de vonde erfaringene. Jeg jobber med dette, men det er en lang prosess. Følelsen av utrygghet kommer når jeg nærmer meg Ualand, og den forsvinner ikke før jeg kommer dit på tilbaketuren til Mandal. Slik er det bare. I den nærmeste fremtid skal jeg delta i selskaper, og møte mange mennesker. Det blir svært krevende for meg.

Men jeg nekter å gi meg! For jeg er glad i min familie, og ønsker å besøke dem jevnlig. Da må jeg faktisk ta denne kampen også. Det krever veldig mye energi. Men jeg håper at det blir bedre etter hvert som årene går. Denne prosessen kommer til å ta veldig lang tid. Sånn er det bare. Jeg må bare godta at slik er faktisk livet mitt. Jeg håper dere forstår. For dette er vanskelig og sårt. Men jeg velger å skrive om det. For jeg vil at dere skal forstå mer om hva det innebærer å leve med traumer i hverdagen.

Det er kjekt med gode klemmer når jeg treffer Dere! Det setter jeg stor pris på! Jeg håper at Dere ikke blir redde for å prate til meg. For jeg biter ikke! Så lenge vi er romslige og gode mot hverandre, så er det bare koselig med en liten prat eller et nikk!  Vi blogges!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg