Som så mange andre så liker jeg ikke å måtte innse at kreftene og kroppen ikke strekker til. Det har vært vanskelig å måtte innse det. Selv helt dagligdagse oppgaver blir vanskelige å gjennomføre for meg. Det har vært en stor prosess å innse at man ikke lenger har muligheten til å klare alt sammen selv. Jeg har blitt nødt til å velge løsninger som frigjør meg fra en del oppgaver. Det er ikke så enkelt for meg å godta, men jeg forsøker å se så positivt på livet som mulig. Det viktigste for meg er å være en aktiv og oppegående mamma og ektefelle. Så får resten komme etter hvert.

Det nytter ikke å presse seg helt til bunns. Det har vært viktig å finne ut hvordan jeg skal ha det i hverdagen. For det er viktig for meg å fungere mest mulig normalt. Jeg ser at jeg har fått visse begrensninger, men det gjelder å finne en vei som likevel er spennende og god. Det skal jeg finne. Men jeg merker at det krever ganske masse tålmodighet for min del. Jeg trenger virkelig å godta min egen situasjon, og gjøre det aller beste utav dagene mine. Jeg har endelig innsett at visse ting må jeg overlate til andre.

Det er litt godt å endelig klare å gi slipp. For jeg har kjempet lenge, og vil være så uendelig sterk. Men for å klare mine utfordringer, så må jeg lytte til kroppen min. Det nytter ikke å bare gi gass. Noen ganger må man bremse litt, og se hvordan man kan løse situasjonen best mulig. Jeg håper at jeg etter hvert slutter å ha dårlig samvittighet for de tingene jeg ikke lenger klarer. For jeg er fortsatt et menneske med mange kvaliteter. Selv om kroppen hangler, og jeg ikke orker så mye som før. Jeg er likevel Wenche. Det må jeg ikke glemme!

Vi blogges!