Det hender jeg møter på mennesker som tidligere var en del av mitt liv. Og det som ofte skjer, er at de snur seg vekk og vil ikke se meg i øynene. Dette er voksne mennesker, og jeg synes det er feigt. Men det er opp til hver enkelt hvordan man møter andre mennesker. Jeg har bestemt meg for å leve livet mitt med verdigheten i behold, og er ikke villig til å gjemme meg vekk. Jeg går videre, og jeg forsøker å gå med rak rygg. For jeg har ingen grunn til å verken skjemmes eller føle meg liten.
Selvfølgelig gjør det vondt. Det er veldig vanskelig å takle i blant. Men jeg har bestemt meg. Jeg vil leve slik et vanlig liv her i Mandal. Jeg vil gå på kiosken eller butikken uten å bekymre meg for hvem jeg møter på min vei. Dersom andre mennesker ikke klarer å se meg i øynene, så er det faktisk de som har det aller verst. Det er synd. Det er trist. Men det er ikke mitt valg. Hvert menneske bestemmer selv sin egen oppførsel. Det får heller være slik. Jeg klarer meg veldig fint. Jeg er faktisk veldig stolt over hver gang jeg takler et slikt tilfelle på gaten her hjemme i Mandal,
Jeg er nødt til å mestre slike opplevelser. For det er faktisk noe jeg opplever til stadighet. Min fortid er slik at jeg inne kan unnslippe det i perioder. Men jeg kan lære meg å mestre det. Jeg greide det denne gangen uten noen tårer. Jeg fullførte planen min, og lot det ikke ødelegge dagen min. Det betyr masse for meg. Små seire over egen angst. Det er viktig. Det er mestring i praksis. Jeg er faktisk veldig stolt over min egen fremgang! Endelig føler jeg meg sterkere!
Vi blogges!
