Jeg ble litt kjent med et nytt menneske for noen dager siden. Det gjorde veldig sterkt inntrykk på meg, og jeg tenker veldig mye på vedkommende. Jeg beundrer styrke. Jeg beundrer pågangsmot. Jeg beundrer evnen til å kjempe selv om alt ser mørkt ut. Jeg så en gnist i øynene som viste meg at denne personen ønsker å leve.
Jeg er så takknemlig for at jeg fikk møte nettopp dette mennesket. For dette mennesket klarte i løpet av få ord å vekke en fascinasjon og medfølelse hos meg . Jeg ble så grepet av dette vakre mennesket. Heldigvis turte jeg å prate. Vi ble litt kjent . Jeg fikk gitt en klem. Hjertet mitt blør for dette menneskets skjebne og utfordring.
Og jeg fikk meg en vekker. For selv om mine dager er både tøffe og smertefulle , så er det ingenting i forhold til det jeg fikk se og oppleve av dette flotte mennesket. Jeg bør ikke klage. For jeg har forhåpentligvis et langt liv i vente. Jeg får se ungene mine vokse opp. Mest sannsynlig så blir jeg gammel.
Det ble et sterkt møte. Jeg håper vi ses snart igjen. Jeg håper muligheten for å gi en ny klem kommer igjen. For jeg glemmer aldri de øynene. Det blikket som oser av liv og evnen til å kjempe❤️