Når mat blir et problem…

Jeg overspiste i altfor mange år. Jeg klarte ikke å få kommunisert mine følelser, og jeg døyvet uroen ved å spise feil og altfor masse. Det har jeg fortalt om før her på bloggen min. Heldigvis klarte jeg å stoppe dette mønsteret. Jeg fikk hjelp av fastlege, og jeg gikk ned i vekt. Men jeg innrømmer glatt at mat fortsatt er et problem. Nettopp fordi mat og følelser henger sammen for min del. Det som er annerledes nå, det er at jeg må forsøke å spise mer riktig og ofte. For jeg hopper over måltider jevnt og trutt. Der kommer en stemme inni meg som forteller meg at jeg klarer meg uten mat en stund til. Og da jeg er ganske redd for å legge på meg igjen, så spiser jeg jo ikke enorme mengder lenger.

Jeg vet at jeg har et problem. Jeg liker ikke å verken snakke eller skrive om det. Men jeg vet jeg har det, og jeg jobber med det hele tiden. For jeg havner veldig lett i feil mønster. Jeg lar være å spise når jeg er alene. Jeg kan kjenne på en sultfølelse, og likevel ikke gidde spise noe som helst. Det er feil, og jeg er fullstendig klar over at jeg må jobbe mer intenst med denne utfordringen i livet mitt. Det er så mye annet som er på plass. Men akkurat dette er liksom noe som jeg ikke får til å forsvinne. Det kommer tilbake veldig fort og sterkt. Særlig i ukedagene blir det feil for min del. Jeg passer godt på at ungene spiser, men det er liksom ikke så farlig med meg.

Heldigvis tar jeg imot terapi. Det har blitt mer og mer kjent at de ulike spiseforstyrrelsene som finnes henger ofte sammen med psykiske utfordringer. Det krever en annerledes behandling, og systemet er i endring. Der er hjelp å få. Jeg er på ingen måte tynn eller i stor fare. Men jeg må likevel jobbe langsiktig med dette for  å unngå at det utvikler seg til noe større og farligere. Jeg har selv redusert min kroppsvekt med en betydelig mengde i løpet av 17 år. Nå er jeg ikke så veldig overvektig lenger. Jeg har ikke slankeoperert, men brukt langsiktige mål og jobbet iherdig med å snu om til sunnere livsstil.

Her om dagen så jeg en reportasje på tv2 med ei herlig dame fra min hjemby. Jeg kjenner ikke vedkommende personlig. Men jeg ble dypt imponert over hennes åpenhet og refleksjon rundt dette temaet. Og jeg ble så glad for å høre at fagfolk tar disse problemene på alvor. Det fikk meg til å tenke over egen situasjon nok en gang, og noen brikker falt på plass i mitt puslespill. For jeg kjente veldig masse igjen i eget liv. Det ble sterkt for meg å se. Jeg er så glad for at dette blir tatt opp som emne på tv. Det er viktig, og det rammer veldig mange mennesker.

Heldigvis er det hjelp å få der ute! Men det er viktig å erkjenne over for seg selv hva som faktisk foregår. Det har tatt veldig lang tid for meg å forstå sammenhengen i alt som har skjedd i mitt eget liv. Men gjennom årevis med terapi har jeg kommet meg gjennom mange prosesser. Jeg er som dere forstår ikke helt ferdige med akkurat denne prosessen som kommer til mat og overvekt. Jeg har sluttet med overspising, men kuttet ut å spise nok mat. Det blir en av mine største oppgaver å endre på dette mønsteret fremover.

Håper dere heier på meg!

Vi blogges!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg