Hjemme hos oss må vi alltid ligge i forkant. Det må være struktur og orden. Vi må vite masse om det som skal skje, og ha så god kontroll som mulig. Da fungerer vi bra. Da kan vi leve slik som vi ønsker. Men noen ganger blir det vanskelig. For selv om jeg tenker slik, så er det ikke alltid andre gjør det. Og da blir det fort veldig kaotisk når trygge rammer plutselig forsvinner. Det er faktisk veldig vanskelig for oss når det skjer.
Da kommer uroen. Da kommer triggerne frem. Da kommer utageringen. Da forlater kapteinen skuten sin. Toleransevinduet blir veldig smalt. For de små blir alt så veldig stort og vanskelig. Da er det heftige timer. Da presses følelsene til det ytterste. Da kommer ofte tårene.
Heldigvis har jeg erfaring. Jeg vet hva som må gjøres. Og jeg gjør det. Men samtidig så er mine følelser også aktivert. Jeg vil så inderlig gjerne ta bort det vonde. Heldigvis holder vi ut. Heldigvis kommer vi oss gjennom disse hendelsene. Nye erfaringer blir lagt inn i minnet. Og jeg må igjen ordne opp i alt som skjer. Finne løsninger. Sette trygge rammer på nytt igjen. Skape ro og trygghet.
Min viktigste jobb er å være mamma❤️