Noen ganger må jeg virkelig kjempe med meg selv. Det hender jeg føler meg veldig liten og svak. Når jeg møter på mennesker som ikke møter blikket mitt. Når jeg møter mennesker som sender meg hatefulle blikk. Da må jeg jobbe veldig hardt for å holde ryggen rak! Men jeg jobber meg gjennom det gang på gang. For jeg har bestemt meg for at livet mitt skal være bra. Jeg skal ikke krype for mennesker som ikke vil meg noe bra. Det er bedre for meg å klare å gå med rak rygg rett forbi. Og bevisst ha nesen peket oppover i det jeg går forbi.

Det høres kanskje litt voldsomt ut. Jeg er ikke så veldig kjepphøy. Men jeg er nødt til å vise meg selv at ingen mennesker eier meg lenger. Jeg er meg selv på godt og vondt. Jeg er blid, omsorgsfull og åpen. Jeg har ikke noe å skjemmes over. Men der vil alltid være mennesker som ikke mener det sammen som meg. Slik er det når man har en tung ryggsekk på ryggen resten av livet. Men jeg har bestemt meg for å bære denne ryggsekken med så oppreist rygg som jeg kan klare. For noen ganger er den fryktelig tung.

Livet er en prøvelse for oss alle sammen. Noen dager er gode, mens andre er vanskelige. Jeg skal være ærlig på at noen dager forandres mine dager fra god til vond i løpet av sekunder. Da gjelder det å raskt fine frem motet og selvtilliten! Få ryggen rak, og puste med magen! Da klarer jeg å gå videre, og jeg er stolt!

Vi blogges!