Jeg vil veldig gjerne fungere like godt som alle andre. Jeg vil at mennesker skal oppfatte meg som en ressurs, og at de skal like meg. Men jeg må også innse alvoret. For jeg har etter hvert ganske mange diagnoser som preger min hverdag. Jeg vet at mine sykdommer ikke forsvinner, men jeg forsøker å finne en hverdag som jeg fungerer fint i . Det klarer jeg ganske godt etter hvert, men jeg opplever til stadighet at jeg ikke makter ulike ting.
Det må jeg bare innse. Jeg er ikke like sterk og sprek som jeg selv ønsker. Jeg er heldigvis veldig klar over mine styrker og mine svakheter. Så jeg lærer ganske fort hvor grensene mine går. Men jeg får stadig beskjed om å innse alvoret i situasjonen min. Jeg forsøker å finne denne middelveien som gjør at jeg og legene blir enige og fornøyde. For jeg må innse at jeg ikke skal presse meg for langt hele tiden.
Det er faktisk ganske vanskelig. Jeg har som motto: Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere! Så jeg er optimist, og er stadig på jakt etter utfordringer som jeg kan mestre! Nå har jeg mange verve, og jeg storkoser meg. Jeg vet at jeg har nok å gjøre fremover, og jeg kan gjøre det i mitt eget tempo. Da skal det gå bra. Så få jeg innse alvoret litt og litt. For jeg vil ikke se på meg selv som kun en pasient. Jeg er en ressurs! Jeg må bare ta visse forhåndsregler, og samle mer krefter enn andre underveis!
Jeg er svært takknemlig for at jeg blir sett på som en ressurs, og at jeg har viktige verv. Da får jeg virkelig brukt hodet mitt til positive og konstruktive tanker. Så når jeg på torsdag leder mitt første fylkesstyremøte, så skal jeg være godt forberedt og uthvilt!
Vi blogges!
