Jeg legger ikke skjul på at det har vært mange harde år. Men jeg velger nå å se fremover. Jeg har forhåpninger om gode år for oss alle sammen. Men vi må jammen jobbe hardt for at det skal bli slik. Det ligger måneder og år fremfor oss med terapi, og hardt arbeid. Men vi har nå innarbeidet oss gode rutiner, og en struktur som bærer frukter. Dermed ser vi fremgang, og ve jobber sammen for å få et så godt utgangspunkt som overhodet mulig for oss alle sammen.

Det har vært helt nødvendig å ta i mot faglig hjelp i denne prosessen. Jeg er glad og takknemlig for all hjelp som vi har fått, og som vi fortsatt kommer til å få. Når man er i en situasjon som krever faglig hjelp, så er det veldig viktig å ta i mot den. Jeg har valgt å ta imot den hjelpen som vi behøvde, og jeg samarbeider veldig godt med faglige instanser. Jeg har lært utrolig mye i løpet av disse årene. Mye har vært tøft og vanskelig. Men det har også vært øyeblikk som har væt sterke og gode.

Jeg har kjent det på min egen kropp. Jeg har kjent det som mamma. Jeg vet hvordan systemene rundt oss fungerer, og jeg vet hvordan vi må kjempe. Det er verdifull erfaring som jeg tar med meg videre i livet mitt. Nå kan jeg se fremover, og være trygg på at vi vil klare oss veldig bra. For ingen av oss kommer til å gi opp. Vi kjemper videre hver eneste dag. Dersom en av oss faller sammen, så hjelper resten av gjengen med å reise oss opp igjen. Vi har nemlig et felles mål. En trygg og god fremtid.

Jeg er stolt. Både av meg selv og min kjære. Men jeg er stolt mamma. Jeg kjemper for dem som jeg har aller kjærest. Det kommer jeg alltid til å gjøre. Samme hva det koster meg. For jeg vet det er nødvendig. Jeg vet at deres fremtid er viktig. Vi skal sørge for at det går veldig fint med oss alle sammen! Vi er på god vei!

Vi blogges!