Jeg gikk i altfor mange år, og tiet. Jeg sa ikke noe. Jeg smilte istedenfor. Jeg lot som at alt gikk helt fint. Jeg kunne innrømme at livet var litt tøft, men jeg sa aldri hvordan det egentlig var. For jeg var redd. Redd for å ikke bli trodd. Engstelig for hvordan omgivelsene ville reagere. Var jeg klar for å ta den kampen som ventet på meg den dagen jeg åpnet munnen min? Jeg måtte blir helt sikker på at jeg var sterk nok. Dermed ble det noen år til som var altfor vanskelige. Men til slutt kjente jeg at det var mer enn nok. Å tie ting i hjel ting hjelper ikke!
Jeg visste det ville bli vanskelige dager. Jeg var klar til å kjempe. Men jeg visste lite om hvor vanskelig det skulle bli. Heldigvis. For det nytter ikke å vente på å bli sterk nok. Man blir nemlig sterk underveis som dagene går. Etter hver krangel. Etter hver trøkk som oppstår i møte med vanskelige situasjoner. Når man ikke tror at det er mulig å komme seg videre. Da kommer det uante krefter. Men det var viktig å åpne munnen. For da var det mulig å få den hjelpen som var helt nødvendig!
Det har vært mange tårer. Det har vært veldig mange stunder hvor jeg ikke visste om det ville gå bra. Men jeg har også hatt mange gode stunder. Og jo lenger tid det har gått siden jeg åpnet munnen min, jo bedre har det blitt! Men jeg måtte slutte med å tie! For jeg ble spist opp innvendig. Og det er en farlig utvikling. Jeg vet hvor skummelt det er å begynne å prate! Jeg vet at det ikke er enkelt. Men jeg har erfart hvordan det kan endre et liv. Jeg er endelig i gang med å leve ett godt og trygt liv! Det ønsker jeg for Deg også!
Snakk med noen som du stoler på! Søk hjelp! Å tie ting i hjel hjelper ingenting!
Vi blogges!
