Det hender at jeg blir ivrig. Hvis jeg ser muligheten til å hjelpe med et problem, så er jeg klar for å finne løsninger. Men selv om jeg forsøker å gjøre det på den riktige måten, så blir det ofte snudd til negativitet og tristhet. For jeg har min måte å være på, og det er ikke alltid at det blir godkjent. Mange ganger opplever jeg at det hele blir feil for meg i ettertid. Til og med selv om problemet blir løst. For jeg blir ikke alltid like godt likt når jeg gjør ting på min måte. Det er sårt. Det er vondt. Det hender at jeg tenker at jeg ikke skulle brydd meg i det hele tatt. For jeg oppfattes feil, og det blir bare vanskelig.

Jeg har kjent på mange følelser denne sommeren. Det er ikke alltid like enkelt for meg å være meg. Men jeg kan ikke være noen andre. Jeg må få lov til å gjøre ting på min egen måte. Jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre så mye fremover. For når det kommer til det private, så trør jeg vist ofte ganske feil. Og jeg liker ikke når positive ting blir snudd til negative. Jeg forsøker bare å hjelpe på min egen måte. Det er synd at ikke det er ok for alle.

Så jeg tror jeg skal pusle med mine ting en stund fremover. Ikke blande meg inn i så mye. Jeg skal fokusere på hjemmet mitt, barna mine og min kjære. Jeg skal fokusere på vervene mine, og gjøre mitt aller beste. Så får andre ting faktisk seile litt sin egen sjø. For jeg orker ikke å stå i slike situasjoner igjen. Det gjør meg ikke noe godt. Det er på tide at jeg tar lærdom av alt som skjer. Det er best å holde avstand.

Vi blogges!