Gjennom hele skoletiden forsøkte jeg å bli godkjent. Alt handlet om at noen endelig måtte se meg, og godkjenne meg. Jeg ville inn i alle de gjengene som jeg aldri kom inn i. Jeg strevde så intenst at det er nesten skummelt å tenke på som voksen. For jeg følte aldri at jeg ble godkjent. Jeg var den jenten som aldri ble godkjent av de kuleste i klassen. Jeg var den jenta som alle kunne plage og mobbe. For det fikk aldri noen konsekvenser for noen av dem. Jeg kunne aldri føle meg trygg på skolen. Ikke på skolebussen, ikke på skoleveien, ikke i friminuttene eller i klasserommet. Uansett hvor vi var, så var jeg alltid beredt på et verbalt angrep. Jeg kan si dere en ting. Det ødelegger et barn. Det er å ta fra barnet en trygg barndom. Det er å gi barnet varige skader innerst i sjelen.

Hvert eneste friminutt var pulsen høy, og kvalmen påtrengende. Ikke fordi jeg var så veldig aktiv. Neida, jeg gjemte meg unna alt som kunne være fysisk på noen som helst måte. Jeg husker når det var så populært å hoppe strikk. Og gjengen lot oss så vidt få være med. Men det var jo mest fordi jeg lot de andre få hoppe. Jeg var jo totalt håpløs til å klare høyere enn maks til knærne. Jeg tok til og med og øvde hjemme i gangen. rigget meg opp med masse stoler, og hoppet så hele huset ristet! Jeg tror nok det var noen frustrerte sjeler i hjemmet mitt når det stod på som verst. Men som vanlig gav jeg fort opp å bli bedre. Det var for mange kilo som skulle forflyttes. Jeg hadde ikke en sjansen, og jeg valgte nokså fort å ikke delta mer. Nederlaget var et faktum. Jeg tuslet heller sammen med venninnen min bak hjørnet i skolegården.

Jeg gav til slutt helt opp. For det var ikke vits i å kjempe. Jeg kom aldri inn i gjengen uansett. Det var sikkert flere grunner til akkurat det. Men den eneste årsaken i mitt hode , det var fordi jeg var feit og stygg. Jeg var fra en kristen familie, og jeg var rar.

Jeg vet ikke om det var det som var årsaken. Men jeg har jobbet med dette helt frem til nå. Og jeg må faktisk fortsette å jobbe med dette den dag i dag. For jeg kjemper enda for å bety noe. Jeg kjemper enda for føle meg verdifull. Jeg vil så gjerne være likt, og være flink. Jeg har fått erfare at barndommen kan gi varige skader. Og jeg vil ikke at andre barn skal oppleve det slik som jeg gjorde. Derfor forteller jeg. Derfor roper jeg det ut til dere alle sammen. Ingen barn skal oppleve å bli utestengt! Ingen barn skal oppleve mobbing!

Takk for at du har lest dette innlegget. Det betyr mye for meg.

Jeg er sterk, så jeg klarer meg. Jeg kjemper videre. Men jeg må lette på trykket i blant…

Vi blogges!