Jeg er nødt til å holde meg selv i aktivitet. For jeg trenger fysisk aktivitet. Det er en viktig del av behandlingen som jeg trenger for å fungere i min hverdag. Derfor må jeg finne ulike måter å trene på. Det er helt nødvendig for meg å kunne trene regelmessig, Selv om jeg får smerter i etterkant. Det nytter ikke å stoppe. Da blir jeg bare dårligere enn det jeg trenger å være. Men jeg må være veldig observant på hvordan kroppe min reagerer på de ulike aktivitetene. for noen ganger blir det for smertefullt i etterkant, og da må jeg velge noen annet neste gang. Slik er det bare for meg. Det er ganske kjedelig noen ganger. For jeg har lyst til å klare så veldig mange ting.
Men jeg er i gang med trening, og det hjelper veldig på kroppen min og humøret mitt. Jeg får i meg flere måltider hver dag. Rett og slett fordi jeg blir veldig sulten når jeg trener jevnlig. Da er det lettere for meg å få spist nok ganger i løpet av en dag. Det er jammen meg mange ting å tenke på. Jeg blir noen ganger ganske matt. Men så må man reise seg opp igjen, og komme i gang igjen. Jeg ønsker å være så aktiv som mulig. Da vet jeg at jeg klarer min hverdag så uendelig mye bedre. Og jeg har barn som jeg gjerne vil klare å følge opp fremover.
De siste årene har diagnosene ramlet inn i mitt liv. Det har ikke alltid vært like lett å takle. Men jeg lar meg ikke stoppe. Jeg er helt sikker på at jeg skal klare å ha et godt liv til tross for at helsen min svikter meg litt. Jeg er klar for å kjempe meg videre, og jeg kommer ikke til å stoppe nå!
Vi blogges!
