Jeg har en skikkelig uvane. Jeg slumrer. Det skjer ikke en eneste morgen at jeg ikke trykker på den dumme slumre knappen på mobilen min. Jeg klarer rett og slett ikke å komme meg opp på første forsøk! Jeg har alltid vært veldig glad i å være opp en stund etter at ungene har sovnet. Dermed er jeg ikke i seng før en sted mellom kl 23 og kl 24. Og da er det ganske tidlig når klokken min ringer kvart på syv hver ukedag. Men jeg slumrer altså et par ganger før jeg kommer meg på beina. Det er jo rett og slett en uvane som jeg burde klare å bryte.
Men jeg er slik som jeg er. Noen feil og mangler må man kunne ha her i livet., Jeg kommer meg jo opp. Og ungene får den hjelpen som de behøver hver eneste morgen. Men jeg er litt flau over mangel på egen viljestyrke på dette punktet. Kanskje kjenner du deg igjen? Foreningen med venninnene var bare så koselig, så du strakk strikken litt langt. Det ble kanskje litt seinere enn beregnet? Men pyttsann, så lenge vi klarer å komme oss dit vi skal på rett tid så er det vel ikke så farlig. Jeg må le litt og av hele greia.
Det er ikke alle kampene jeg velger å ta! Så lenge jeg kommer meg opp til slutt, så får det bare være slik. Jeg har ikke krefter eller motivasjon til å endre på denne uvanen rett og slett. Så lenge det ikke går utover andre enn meg selv, så er det jo ikke så farlig!
Vi blogges!