Noen mennesker som jeg har møtt, lurer veldig på hvorfor jeg velger å dele så mye av livet mitt på bloggen min. Jeg kan forstå det. For det er kanskje ikke det som er helt vanlig å gjøre, selv om blogg er mer vanlig nå enn noen gang før. Men jeg tror at min blogg skiller seg litt ut fra den store mengden av blogger. Rett og slett fordi jeg deler mine tanker og følelser. Jeg skriver åpent og ærlig om mine mentale utfordringer i hverdagen. for jeg legger ikke lokk på så veldig mye. Selv om visse ting forblir privat i all fremtid. Men jeg er en åpen person som ønsker å formidle. Og da velger jeg å være ærlig mot dere som er mine lesere. Jeg legger ikke skjul på at det koster iblant, men det er absolutt den riktige måten for meg.
Jeg vet at der er flere som kjemper med mentale utfordringer. Det gjelder ikke bare meg. Det er ikke bare meg som har traumer og vonde sår. Altfor mange mennesker bærer på opplevelser og følelser som er vanskelige å takle. Når jeg velger å dele mine erfaringer på bloggen, så hjelper jeg andre mennesker som er i samme situasjon. For plutselig er det noen som skriver det slik som det føles for dem, eller noe som ligner på deres opplevelser. Jeg får så mange sterke tilbakemeldinger. Jeg har virkelig fått erfare at min blogg hjelper andre på deres vei gjennom livet.
Jeg kunne holdt munnen min igjen. Men da hadde jeg ikke vært så frisk som jeg er i dag. For jeg trenger denne ventilen ut i det offentlige rommet. Slik er jeg bare laget. Jeg er kanskje ikke helt som alle andre, men akkurat det har jeg faktisk aldri vært noen gang! Jeg er meg selv på godt og vondt. Enten liker man meg, eller så gjør man det ikke. Det er helt i orden for meg. Jeg levde bak en maske i så mange år. Den masken har jeg brent opp! Jeg lever ekte, og jeg trives så uendelig mye bedre med det!
Takk for at DU følger meg på reisen!
Vi blogges!