Jeg kommer alltid til å ha dager hvor jeg faller litt tilbake. Dager hvor jeg ikke føler meg verd noen ting. Jeg vet at disse dagene kommer rett som det er, og de er veldig vonde. Jeg har ikke en slik dag i dag. Men jeg vet aldri når den kommer tilbake med full kraft. For hjernen min er traumatisert. Og jeg må overbevise hjernen min om at jeg duger. Jeg må hele tiden bekrefte overfor meg selv at jeg faktisk er god nok. At de tingene som jeg driver med er bra. At jeg skriver en fin blogg som folk liker å lese, At jeg er dyktig nok til å snakke offentlig. At jeg er fin. alle slike ting ramler sammen noen dager. Og jeg kan ikke fordra de dagene. Jeg hater dem. Rett og slett så hater jeg dem inderlig.
Det er litt skummelt å leve med dette hengende over seg. For jeg kan ha mange gode dager. Og så plutselig blir hjernen min trigget av et eller annet. Og da sliter jeg. Da er jeg plutselig både feit og dum igjen. Da er det ingen som kommer til å ville ha meg. Da er det ingen som liker meg. Det setter dype spor i hjernen når man har fått slike ting gjentatt og gjentatt. Jeg vet jo at det ikke er tilfelle. Men noen ganger så tar hjernen sitt eget løp. Og jeg henger ikke med når startskuddet går. Jeg liker ikke den skaden som jeg faktisk har fått inni meg. Og noen dager blir jeg skikkelig sint.
Heldigvis så er jeg sterkere enn jeg trodde! Jeg overbeviser hjernen min om igjen og om igjen ved hjelp av mestring. Jeg lager nye baner inni hodet mitt. Baner som er fylt opp med selvtillit og mestring. Med gode opplevelser som gir meg glede og velvære. Jeg tvinger hjernen min til å tenke annerledes enn det som den er vant med å gjøre. Jeg må trene hjernen opp til å gjøre det jeg vil den skal gjøre. Til å tenke gode tanker istedenfor vonde tanker. Til å bygge meg opp, og ikke rive meg i fillebiter. Det har jeg jobbet med de siste årene. For jeg var et vrak. Revet i stykker. Ydmyket og trakassert i årevis.
Nå er jeg sterk! Nå er jeg vakker! Jeg har reist meg opp igjen, og står på egne bein! Og jeg er alltid kjapt oppe igjen når de vonde dagene har vært innom meg. Det gjør meg veldig stolt. Det gir meg en trygghet som jeg elsker. Og jeg kan faktisk vise alle sammen at jeg er ikke et vrak lenger!
Vi blogges!