Jeg har en motor inni meg. Den stopper nesten aldri. Den pusher og pusher. Den gir meg tanker og ideer. Jeg blir presset fremover. Den gir meg ikke fred. Noen ganger er jeg skikkelig lei denne motoren. Den kunne godt at fått motorstopp noen ganger. Men Neida, den kjører på videre. Dag etter dag. Hver morgen starter den opp, og driver meg videre gjennom dagen min. Jeg trenger jo denne motoren. Men noen ganger er den bare så utrolig frustrerende for meg. For jeg ønsker meg fred innvendig. Jeg har ikke alltid lyst til å pushe meg selv videre. Noen ganger vil jeg liksom ha en pause fra livet. Fra hverdagen som noen ganger biter meg i rumpa. Jeg vil liksom bare “hoppe av” karusellen!

Men jeg kan ikke. Jeg må fortsette. Der kommer alltid en ny dag, og jeg kommer meg videre. Jeg opplever masse bra, og det er jo kjekt det. Men jeg har stadig denne motoren som pusher meg mer og mer. Som vil at jeg skal mestre alt. Som så inderlig ønsker å erobre hele verden. De siste månedene har jeg tatt flere undersøkelser for å sjekke hvorfor denne motoren min er så sterk. Men det er ikke kommet noe konstruktivt svar på det hele. Jeg forstår meg selv på en annen måte. Men hverdagen er den samme. Motoren fortsetter å pumpe. Jeg må bare henge med så godt jeg kan. Jeg kjenner meg selv veldig godt etter hvert som all terapi og undersøkelser har blitt gjennomført. Så jeg har mine egne tanker om hva som foregår. 

Jeg skal klare å leve med denne motoren. Jeg må bare finne “av” knappen i blant. Jeg må klare å slappe av. Gi blaffen i å redde verden noen ganger. For jeg må jo først og fremst berge meg selv og familien min. Jeg håper du forstår at noen ganger blir jeg sliten. Noen ganger må jeg skrue av sosiale medier. Jeg trenger pusterom jeg også. Det er viktig for meg å gjøre det som er viktig for meg. Jeg elsker å blogge, og å kommunisere med Dere. Men jeg må også finne en måte å koble helt ut på! Det skal jeg jobbe med!

Vi blogges!