Jeg er i gang med eksponeringsterapi når det kommer til eget speilbilde. Det er en langvarig og vanskelig prosess for meg. Jeg har traumer som er vanskelige å overvinne. Jeg har setninger som er blitt sagt til meg gjennom flere år, og som noen dager enda kommer seilende mot meg. Ord som er blitt sagt jevnlig gjennom veldig mange år. Ord som har revet mitt selvbilde i tusen biter. Jeg forsøker å lime dette sammen igjen. Skape et nytt speilbilde som jeg kan bli glad i. Et speilbilde som jeg liker, og som jeg også respekterer. Det er veldig tøft å snakke om dette. For det er noe av det som er aller vanskeligst i mitt liv. Den evige nedrakkingen på min kropp og mitt utseende. På denne kroppen som skal bære meg gjennom livet. Jeg forsøker å finne meg selv innerst inne i speilet. Hvem er denne kvinnen? Hva er egenskapene? Jeg må bli glad i meg selv på et dypere plan. For dette stikker så uendelig dypt i sjelen min.
Jeg ser kanskje selvsikker og modig ut. Men jeg er fortsatt sårbar og skadet. For psykisk vold setter veldig sterke spor etter seg. Det viskes ikke så lett ut. Det forsvinner ikke slik som et blåmerke kanskje gjør. Den usynlige skaden er ofte den verste, og den som er vanskeligst å hele. Men jeg jobber aktivt med dette. for jeg vil veldig gjerne se det som Dere ser! Jeg vil veldig gjerne være så trygg inni meg. Jeg har en lengsel etter å slutte fred meg min egen kropp og utseende. Det er dessverre ikke ferdig helet på en uke. Det er en prosess som tar veldig lang tid. Og jeg våger å innrømme at jeg har en del vei igjen å gå akkurat på dette området.
Men det viktigste er at jeg går den veien. Jeg er på vei mot et bedre liv. Jeg gjør mitt beste for å takle de situasjonene som oppstår. Jeg jobber veldig hardt med dette, og jeg gjør fremgang. Speilet har fått komme inn i huset mitt, og jeg står foran det hver eneste dag. Jeg tar bilde av meg selv. For jeg trenger å se selv at jeg er fin akkurat slik som jeg er i dag.
Jeg fortsetter med å gå ett skritt videre om gangen!
Jeg kommer nok i mål en gang!
Vi blogges!
