Det virker som noen mennesker tror at jeg deler alt. Det er ikke tilfelle. Jeg har satt mine egne grenser. Og familien har sine grenser. Det er viktig for meg. Jeg ønsker å formidle, men jeg vil ha en egen privat atmosfære. Så derfor verner jeg om mange detaljer. Både for å skjerme ungene mine, men også for min egen del. Jeg ønsker ikke å dele absolutt alt som har skjedd i livet mitt. For det er veldig sterke ting, og jeg vil ikke at alle skal ha kjennskap til mine traumer. Noe må bare være mitt. Jeg har dype sår som er i ferd med å få gro. De må få fred til å kunne gro. Jeg ønsker ikke en offentlig debatt om disse hendelsene.
Jeg verner om ungene mine, og vi har satt grenser sammen. Jeg deler ikke bilder, og bruker ikke navn. Slik har jeg valgt å ha det på min blogg. Ungene mine skal ikke være klikkobjekter på bloggen min. Jeg vet at der er veldig delte meninger om bruk av barn i blogger. Jeg ønsker ikke å delta i den farsotten. Men jeg vet også at min blogg inneholder sterke ting. Og ungene mine vet at jeg deler av min historie. Jeg prater med ungene mine om bloggen, og passer på at den ikke hindrer dem i deres hverdag. Det er viktig for meg. Jeg er glad for den dialogen som vi har.
Noen ganger ønsker jeg egentlig å fortelle mer enn jeg kan gjøre. Men slik er det bare. Min fortid inneholder flere personer enn bare meg. Jeg velger derfor å være åpen, men likevel holde ting tilbake. For jeg ønsker å ha mitt eget spillerom. Jeg må bevare min egen atmosfære hvor det alvorligste kan få komme ut. Jeg trenger å passe på meg selv. Jeg føler selv at jeg klarer denne balansegangen fint. Noen ganger kan dere lese mellom linjene litt. Det lever jeg godt med. Livet mitt har vært utforende å mestre. Men jeg er på god vei. Min åpenhet har gitt meg stor fremgang, og veldig mange gode venner!
Vi blogges!