Det er blitt høst. Værskiftene er mange, og kroppen min sier i fra. Jeg er mye mer kald, og jeg fryser veldig fort. Det blir mange stunder hvor jeg må kle på meg, og pakke meg inn i ull. Jeg får mer smerter, og det preger kroppen min. Jeg merker at særlig korsrygg har en del smerter nå, og det bunner nok ned i en del stress. Det forteller meg at jeg må passe mer på meg selv, og på kroppen min. Jeg må være mer forsiktig, og jeg må kle meg godt hele tiden. Jeg må tenke varme. Jeg må være forberedt på at det vil bli mange dager med en vanskelig kropp. slik er høsten og vinteren når man lever med revmatisme. Det er en prosess å venne seg til dette. Jeg merker at det er noen tunge stunder i blant. Rett og slett fordi jeg blir litt trist når kroppen min streiker, og gir meg smerter hele døgnet.
Jeg må bli flinkere til å slappe av. Men det er veldig vanskelig for meg å koble ut den motoren som pumper inni meg. Jeg forsøker etter beste evne å ta vare på kroppen min. Men det krev er mye tilrettelegging og god struktur. Jeg har ikke de verste sykdommene i verden. Men jeg lever med smerter som ikke forsvinner. Det er vanskelig å takle i blant for meg. Jeg innrømmer det. I dag når jeg skriver dette, så har jeg en dårlig dag. Jeg sovnet med smerter i går kveld, og startet dagen med smerter i dag. Da kan det være ganske tungt å komme i gang med dagen. Jeg er likevel ved godt mot. Det kommer til å komme bedre dager. Nå må jeg bare innse at kroppen min ønsker ro.
Jeg må forberede meg på en høst og vinter med smerter. Men det skal gå bra dette året også. Jeg forsøker å finne glede og motivasjon. For jeg vil ikke at smerter skal ødelegge min hverdag. Jeg kommer til å trene regelmessig, og være i aktivitet. Men jeg må passe på at jeg holder meg lun og varm. Det skal nok gå bra!
Vi blogges!