De siste månedene så jeg virkelig forstått hvordan ting henger sammen. Det er viktig for meg. Jeg har foretatt noen undersøkelser hos terapeuten. De har gitt meg noen svar som jeg har søkt etter. Ikke fordi jeg ønsker flere diagnoser. Men fordi jeg ønsker forstå meg selv slik som jeg skrudd sammen. Jeg ble utredet for ADHD. Jeg fikk ikke den diagnosen. Men jeg lærte veldig masse om meg selv underveis. Jeg har blitt kjent med meg selv gjennom disse undersøkelsene. Og selv om jeg ikke havnet med selve diagnosen, så har jeg veldig mange av symptomene. Jeg fikk det rett i ansiktet. Plutselig forstod jeg hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg har en indre motor som aldri slutter å jobbe. Men når man er traumatisert, så setter man sjelden selve diagnosen på mennesket. Rett og slett fordi det er vanskelig å skille mellom de ulike symptomene. Det gjør meg ingenting. For jeg vet hva som skjer med meg.

Det var ganske tøft å komme seg gjennom disse undersøkelsene. Jeg har lært veldig masse om meg selv. Og det gjør mange ganger veldig vondt. Men jeg kjenner på en lettelse. For jeg har endelig forstått hvorfor jeg er “Duracell”. Jeg forstår hvorfor følelsene mine blir så enorme. Jeg vet hvorfor jeg mangler noen sperrer. Jeg skjønner hvorfor jeg ikke kjenner redsel for noen ting som andre blir livredd av. Men jeg er også veldig sensitiv, og sårbar. Det er mange ting som spiller inn i min hverdag. Jeg har gått mange runder med meg selv. Men jeg velger å skrive om dette til Dere. For dette er en stor brikke i mitt eget puslespill. Og endelig har mange brikker havnet på riktig plass.

Livet fortsetter akkurat som før. Min indre motor går og går. Traumene kommer og går. Men jeg er likevel roligere. For nå vet jeg endelig hvorfor jeg er som jeg er! 

Vi blogges!