Hver eneste dag kjenner jeg på en uro inni meg. Noen ganger er den sterkere enn andre ganger. Men jeg må uansett forholde meg til denne uroen inni kroppen min. Det kalles for angst. Og det er noe dritt. Rett og slett så er det faktisk ikke vits i å pakke det inn. Jeg hater det, og noen perioder er veldig harde å komme gjennom. Men jeg er også blitt vant til det. For det har vært en del av livet mitt ganske lenge nå. Selv om livet mitt er bra nå, så henger det igjen. Det vil liksom ikke slippe taket i meg. Det er frustrerende, og jeg er igjen inni en vanskelig periode. Men jeg fungerer i hverdagen, og holder hjulene i gang. Men det krever masse energi, og jeg må jobbe ekstra med meg selv i disse periodene. Jeg håper den går raskt over. For jeg regelrett hater disse dagene. Klumpen i magen forsvinner liksom ikke uansett hva jeg finner på.
Jeg blir veldig rastløs i disse periodene. Det blir vanskelig å hvile nok. Rett og slett fordi uroen i kroppen min ikke vil at jeg skal ligge stille. Jeg tar derfor i bruk mine kreative evner, og forsøker å gi hjernen min positive opplevelser. Jeg mener ikke å klage. Men å leve med en angstdiagnose er ikke særlig enkelt. Jeg føler meg som en slags fange i egen kropp, og vil aller helst klare å løpe bort fra alt det som er vanskelig og vondt. Jeg har bare lyst til å glemme, og komme meg videre. Men angsten tvinger meg til å kjempe meg gjennom dag etter dag. Det finnes ikke en lettvint løsning på dette. Jeg må stå i det. Kjempe videre med alt jeg har av verktøy. Og jeg må finne de positive tankene.
Jeg vet at dette kommer til å gå over. Men det kan ta dager eller uker. Jeg må bare kjøre beinhardt på mine systemer. Jeg må bruke alt det som jeg har lært. For en ting er sikkert. Mitt liv skal ikke styres av angst! Det godtar jeg ikke!
Vi blogges!