Det hender rett som det er at jeg blir både motløs og trist. Rett og slett fordi noen kamper aldri tar slutt. Det kommer nye utfordringer som perler på en snor. Nye møter som må planlegges og gjennomføres. Frem og tilbake mellom ulike etater og instanser. Sammen forsøker vi å finne løsninger som skal gi oss en bedre hverdag. Det er svært krevende i perioder. Selv om det går fremover med oss, så har vi fortsatt veldig store utfordringer på noen områder. Dette må jobbes med hver eneste dag, og jeg er som regel skyteskiven for all frustrasjon. Jeg skal ærlig innrømme at jeg blir matt noen ganger. Men jeg kan ikke gi meg! Jeg må jobbe videre hver eneste dag. Jeg er mamma, og jeg skal hjelpe til slik at alt blir bedre.
Så jeg tar telefoner som er vanskelige å ta. Jeg møter opp på møter, og ber om forståelse og hjelp. Det er min plikt som mamma. Og jeg skal alltid fortsette med det. For jeg er ikke i tvil om at vi skal komme i mål engang. Men veien dit virker iblant veldig lang. Jeg er heldig som lever sammen med en god og trygg mann. Sammen jobber vi oss gjennom alle tingene som dukker opp. Men det hender jeg blir litt motløs. For veien virker så utrolig lang å gå. Men vi kan ikke gjøre så mye annet enn å ta et skritt om gangen. Og vi går sammen. Her skal ingen være alene. Veien blir lettere å gå når man går sammen med noen. Det er harde tak iblant, og jeg vet ikke alltid alle svarene. Men jeg tørr å spørre etter dem.
Det er en utfordrende jobb å være mamma. Men det er en stor glede også! Det er godt å vite at jeg har vært gjennom verre stormer enn dette. Det er rett og slett ingenting annet å gjøre enn å stå stødig, og holde på alle regler her hjemme. Snakke med de som skal hjelpe oss, og få tak i den hjelpen som vi trenger. Det fikser mamma. Det skal gå fint. Jeg er fast bestemt på å kjempe for de som jeg har aller mest kjær!
Vi blogges!
