De siste årene har jeg vært veldig plaget av mareritt. Det var fryktelig å legge seg til å sove om kvelden, for jeg visste at traumene mine ville komme nådeløst tilbake. Det ble til slutt så galt at kroppen min nektet å sovne. For jeg gruet meg så inderlig til å våkne opp i affekt med gråten i halsen. Jeg ble nødt til å få hjelp til dette etter hvert. For jeg hang ikke sammen, og det gikk ut over resten av gjengen her hjemme. Jeg har nå tatt medisiner mot tankekjør i noen uker. Det hjelper heldigvis, og jeg er glad for det. Jeg vil ikke dele mer detaljer om dette, men jeg er åpen om at det er ok motta hjelp når det er nødvendig.

Det er mange ting som skal gjennomføres her hjemme i løpet av en uke. Og jeg skal få alle sammen gjennom alle avtaler og aktiviteter. DA må jeg ha energi, og jeg trenger mine timer med god søvn. Jeg er veldig glad for at jeg endelig klarte å be om hjelp. Det er ikke et nederlag. Det handler om å ta ansvar for egen helse, og familiens beste. Jeg fungerer bedre nå, og jeg sover mye roligere og bedre. Det er godt å kjenne at man ikke gruer seg til å legge seg om kveldene. Det har vært veldig mange tunge tak over lang tid. Nå er jeg ikke redd for å sove lenger.

Jeg fungerer bra i min hverdag. Jeg forsøker å komme meg noen steg videre. Det er ikke en skam for meg å ha en liten “krykke” underveis.Nå ser jeg fremover, og er klar for en bedre hverdag sammen med mine kjære. De fortjener en uthvilt mamma. Jeg vil være en flink og blid ektefelle. Det er lysere tider selv om det er høst ute!

Vi blogges!