Å leve i en kropp som man ikke føler at man eier, det gjør vondt. Jeg hadde det slik i veldig mange år. Kroppen min ble en bruksting som jeg ikke rådet over selv. Jeg var ikke den som hadde makten over min egen kropp. Den ble en ting som ble brukt og kastet bort akkurat som det passet seg. Som alltid skulle være tilgjengelig selv om jeg kun ønsket fred. Det er en opplevelse som jeg ikke unner noen i hele verden. For det er skadelig, og det setter veldig dype spor inni meg. Kroppen blir noe som man egentlig ikke hører hjemme i. Som man aller helst vil rømme fra. Man eksisterer, men man er ikke tilstede. For når man ikke eier sin egen kropp, så stenger man av seg selv. Man lukker ned alt som egentlig skal leve. Man bare er i live. Man er våken, men vil egentlig bare sove.
Sakte med sikkert har jeg tatt bolig i min egen kropp. Jeg har tatt steg for steg. Små skritt har føltes som mange mil. Jeg har følt meg vemmelig og ekkel. Jeg har følt meg skitten og stygg. Jeg har ikke likt hvordan kroppen min reagerer. Det måtte jeg jobbe med. For jeg trenger nærhet og ømhet. Jeg trenger å være i min egen kropp. Jeg kan ikke leve livet på utsiden av min egen kropp. Det var skummelt å stole på at det var ok. Det var så godt, men samtidig så uendelig skummelt. For min kropp reagerte veldig sterkt da jeg endelig fikk kjenne på kjærlighet og ømhet.
Da våknet plutselig en kropp som jeg ikke kjente. Jeg måtte lære meg selv å kjenne helt på nytt igjen. Isen smeltet sakte men sikkert. Varmen tok plass inni meg igjen, og jeg kunne både gi og ta imot berøring og kjærlighet. Man blir veldig sensitiv når man våkner etter en slik dvale. Hver minste berøring merkes veldig sterkt. Jeg har tatt eierskap i min egen kropp. Jeg har lært meg dens svakheter og styrker. Den har båret meg gjennom livet. Jeg ønsker å være glad i kroppen min. Den er ikke stygg. Den er ikke ekkel. Den er et skaperverk med mange egenskaper.
Jeg eier min kropp. Kjærligheten har gjort meg i stand til det. Det er jeg evig takknemlig for.
Vi blogges!