Det hender at jeg sprekker. Det skjer i blant at jeg går skikkelig lei hele opplegget. For det blir veldig mange kamper, og et evig jag med mange ting å holde orden på. Det føles iblant som at jeg aldri kommer i mål med disse utfordringene. For når det kommer til stykket så er det mamma som må ordne opp. Trøste når det svir som verst. Dempe gemyttene når det går en kule varmt her hjemme. Forsøke å forklare gang på gang hvordan ting henger sammen, og veien videre. Det har vart i mange år. Det kommer til å fortsette i lang tid. Det er min viktigste jobb. Å hjelpe denne familien på riktig vei.
Noen ganger blir jeg bare så inderlig trist og lei. Når man atter en gang har stått i stormen, og forsøkt å berge stumpene. Det er ikke alltid like enkelt å være den voksne. Jeg er bare ett menneske, og jeg klikker litt iblant. Det er da det er deilig å ha noen som står meg veldig nær, og som kan hjelpe meg videre. Jeg er heldig som har mannen min. Han kan jeg si alt til. Det er viktig å ha en ventil. Som vil ta imot mine følelser, og som minner meg på at det er helt normalt å bli fortvilet iblant.
Jeg har også ekstern hjelp til mine tanker og følelser. Jeg går jevnlig i terapi, og det hjelper meg veldig. Det er utrolig viktig for meg å kunne tømme hele skrotten til noen som gidder å lytte. Som hjelper meg til å takle sinne og sorg. Hvor jeg kan senke ned skuldrene, og la de vonde følelsene få slippe ut. Jeg trenger virkelig den hjelpen enda. Jeg vet at jeg er kommet veldig lang i min personlige prosess, og at jeg er veldig sterk. Men jeg har likevel så mange traumer som enda hjemsøker meg. Det er veldig viktig for meg å komme meg gjennom alle disse tingene. For jeg ønsker så inderlig gjerne en fin fremtid for meg og min familie!
Jeg må tåle at jeg sprekker litt iblant! Jeg må erkjenne at jeg stort sett klarer meg fint, men at jeg noen ganger bare får nok. Det har vart veldig lenge, og jeg vet at vi har en vei å gå! Men det går sakte fremover! Det er det som er aller viktigst!
Vi blogges!
