Jeg er mamma, men har aldri vært gravid. Begge barna mine er adoptert. Jeg har alltid hatt en veldig naturlig og avbalansert forhold til akkurat det. For mine barn er mine barn uansett. Min rolle som mamma defineres ikke fra om jeg har båret dem i magen eller ikke. Da jeg fikk vite at akkurat den lille gutten var min sønn, så var det mitt barn som jeg elsket over alt på denne jord. Det har aldri vært tvil i mitt hjerte på den morskjærligheten som kom med en gang. Jeg er uendelig glad og stolt over ungene mine. Å få lov til å være Mamma er det som er aller viktigst i livet mitt! Der finnes ingenting i hele verden som kan overstige den gleden og kjærligheten. Mine barn, og min ektemann er det som gjør livet fullkomment. Sammen er vi blitt en familie som fungerer veldig bra, og som føles helt naturlig for store og små.
Jeg visste veldig tidlig at adopsjon var det alternativet som var aktuelt. Det var selvfølgelig en prosess, men jeg ble veldig kjapt klar å skaffe en familie på denne måten. Jeg kan enda huske alle de ulike milepælene som vi kom til gjennom adopsjonsprosessene. Viktige øyeblikk som jeg aldri glemmer. Når man fikk den endelige godkjenningen, og man visste at man skulle få bli foreldre. Når telefonene kom med beskjed om guttene. Når man så bilde av vår sønn for aller første gang. Det første møtet. Alt var som en deilig drøm. Jeg fikk bli mamma til to vidunderlige gutter, og de er verdens beste sønner.
Jeg sørget aldri over å ikke få egne barn på den tiden. Men da kreftdiagnosen kom i 2010, og jeg gikk gjennom en stor operasjon, da kom sorgen. For da kunne jeg ikke noen gang få egne barn, og jeg var kun 33 år gammel. Men siden jeg allerede hadde to flotte gutter, så var der ikke noen som skjønte min sorg. Jeg ble nødt til å holde den for meg selv. Men det var vanskelig å akseptere at nå var det helt umulig å få til. Jeg visste nemlig allerede da at mitt første ekteskap ville ta slutt. Jeg holdt følelsene inni meg selv, og det var veldig vanskelig for meg. Jeg følte ikke at noen ville forstå meg hvis jeg snakket om det. for jeg var jo allerede mamma, og da trengte jeg jo ikke flere. Det var liksom ikke noe å tenke på. Til og med sykepleierne på Haukeland slengte det ut i en sporadisk setning.
Men jeg ble heldigvis kreftfri, og har gledet meg over de skjønne barna som jeg har! Det er ikke noe savn lenger nå. Det har jeg forsont meg med, og det kjennes helt ok. Jeg er veldig glad for at vår familie er slik som den er. Vi har det bra, og jeg savner ikke flere små. Det var slik det skulle bli. Det var meningen at det skulle ende slik for meg og mine. Vi har fått hverandre, og det er det viktigste. Jeg er verdens stolteste Mamma!
Vi blogges!
