Jeg holdt ting inni meg i veldig mange år. Jeg sa ikke i fra om hvordan livet mitt var. Jeg skjulte det for alle sammen. Til og med mine aller nærmeste ante ikke omfanget av det som foregikk. Jeg valgte å holde det skjult. For jeg trodde at jeg fortjente å leve slik. Jeg var sikker på at der var ikke noe bedre for meg der ute. Jeg var livredd for å ikke bli trodd. For skadene av psykisk vold kan man ikke se på utsiden! Jeg smilte til alle som kom i butikken min. Jeg var blid og hyggelig. Latet som om livet gikk bra. Jeg kunne gjerne si noen få ting til en nær venninne, men hun visste heller ikke omfanget av min tilværelse. Når man skjuler virkeligheten, så dreper man sin egen selvfølelse og selvrespekt. Til slutt hadde jeg ikke mer igjen. Jeg bare eksisterte.
Det ble en skikkelig smell. Det ble en viktig smell. For gjennom å nå bunnen, så fikk jeg en ny mulighet til å bygge meg selv opp igjen. Det er en prosess som jeg har holdt på med i over 5 år nå. Jeg har fått laget meg en ny grunnmur i livet mitt. Jeg har vært omringet av kjærlighet og trygge rammer de siste årene. Det har hjulpet meg videre i livet mitt. Jeg er ikke mål. Jeg har enda en lang vei å gå. Men jeg har fått en ny tro på meg selv. Jeg kjenner mine svakheter og mine styrker. Jeg vet mer om hvordan jeg reagerer på ulike ting. Og jeg godtar ikke å bli herset med! Jeg har lært hva som er rett og galt. Å kunne oppleve diskusjoner og krangler uten at livet rakner fullstendig. Å se at en mann faktisk kan si unnskyld dersom jeg blir såret, har vært utrolig sterkt for meg. For jeg hadde ikke opplevd akkurat det før.
Det høres kanskje litt rart ut, men jeg er på en måte glad for at jeg møtte veggen fullstendig. For da måtte jeg innse virkeligheten. Jeg ble nødt til å finne meg selv. Bli kjent med meg selv helt innerst. Bygge et fundament som skal vare resten av livet. Det har vært veldig sårt, vanskelig, utforende og spennende. Jeg har funnet en person inni meg som jeg ikke kjente selv engang. Men jeg liker meg selv. Jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer.
Vi blogges!
