Jeg har en psykisk diagnose. Jeg prater åpent og ærlig om det. Jeg er ikke flau! Jeg nekter å gjemme meg bort. Jeg vil heller snakke om dette til samfunnet vårt. Jeg blir trist når jeg både ser og hører om stigmatisering og fordommer som ødelegger mennesker. Veldig mange mennesker opplever en utfordring med sin mentale helse i løpet av livet sitt. Jeg ønsker å vise at der finnes et godt liv selv om hverdagen kan være hard og brutal. Jeg vet ikke hvorfor man ikke klarer å få bukt med disse fordommene! Der spres mer kunnskap om psykisk helse en noen gang før. Vi ser stadig vekk at kjente mennesker forteller om sine utfordringer. Likevel er det veldig vanskelig for den vanlige mannen i gaten å snakke åpent om dette.
Jeg nekter å skjemmes over den livserfaringen som jeg har! Jeg kan ikke endre noen verdens ting av fortiden. Slik er det for oss alle sammen. Vi må derfor finne en måte å fungere på som passer i 2017. Jeg merker at min åpenhet åpner noen dører, og den lukker noen dører. Jeg vet at når jeg gikk åpent ut med min diagnose, så ble jeg automatisk vraket fra jobber som jeg tidligere kunne ha mulighet for å få. For en arbeidsgiver i dag vet ikke nok om hva som kan forventes ved en slik situasjon, og velger å stå over. Jeg har vært arbeidsgiver selv, og jeg skjønner det. For hvordan skal man liksom få dette til i praksis? Det handler om at nye systemer må på plass fra det offentlige, slik at flere mennesker kan komme seg i jobb.
Jeg mener likevel at livet mitt har blitt rikere. Jeg har nemlig fått erfare at der finnes steder hvor jeg kan være en ressurs. Jeg kan bidra med noe for andre selv om jeg er syk. Jeg har blitt kjent med mange mennesker på grunn av min åpenhet, og nye vennskap er blitt skapt. Det er utrolig viktig å huske på alt det gode som har kommet i kjølvannet av min åpenhet. så jeg er veldig glad for at jeg ikke er flau! Jeg har ikke noe å skjemmes over!
Jeg har vært nede for telling. Men jammen meg har jeg reist meg igjen! Jeg tåler mer enn jeg ante! Det gjør meg stolt og glad!
Vi blogges!
