Jeg husker veldig godt når min fastlege forklarte meg hvorfor livet mitt hadde gått så skikkelig på trynet. Jeg stod utenfor Nav kontoret fullstendig oppløst i tårer. Jeg var på den tiden sykemeldt med depresjon etter skilsmissen, og hadde møtt veggen aldeles. Jeg forstod ikke hvordan jeg kunne klare å leve videre etter at alt hadde gått skikkelig galt. Det var altfor mye på mine skuldre. Men da tok fastlegen tak i meg på parkeringsplassen. De ordene han sa til meg der og da, reddet meg egentlig for all fremtid. Han sa:
45 % av årsaken til dine problemer ligger i din barndom. Mobbingen ødela veldig mye for deg og din selvtillit. Mangel på kommunikasjon hjemme gjorde at ingen kunne ta tak i det. Det har satt dype spor, men du kan ikke lastes for det. Du var et barn.
45% av årsaken til dine problemer ligger i det forholdet du har vært en del av i så mange år. Du kan ikke ta ansvaret for andre personers handlinger mot deg. Det har sakte men sikkert ødelagt veldig mye.
10% av ansvaret ligger på dine skuldre. Du tok dine valg, og må stå inne for det i etterkant. Noen feil har du også gjort, det er helt naturlig. Men du klarer å bære disse 10% resten av ditt liv. Det skal du finne en måte å leve videre med. Dine skuldre er sterk nok til å bære dette.
Jeg er evig takknemlig for denne råe og brutale samtalen utenfor Nav kontoret. Jeg fikk plassert ansvaret der hvor det hørte hjemme. Det var veldig vondt, men samtidig helt nødvendig for å komme videre i livet. Da skjønte jeg sammenhengen. Da forstod jeg mønsteret som jeg hadde levd i. Jeg visste at jeg ikke skulle ta all skylden selv. Sakte men sikkert har jeg bygget meg opp igjen etter denne samtalen. Det har vært veldig mange tunge stunder opp gjennom årene, men jeg har samtidig bygget meg opp igjen. I dag er jeg sterkere enn noen gang. Jeg sliter fortsatt med vonde traumer og minner. Men jeg gir ikke meg selv juling for det lenger. Jeg har plassert ansvaret på riktig sted. Jeg bærer min del med rak rygg.
Vi blogges!
