Jeg har til tider et ganske travelt program. Og noen ganger kjenner jeg at kroppen min sier i fra. Jeg har lært meg til å lytte mer til den nå enn tidligere. For verden går ikke under selv om jeg må kansellere eller utsette noen planer i blant. Jeg forsøker alltid å holde meg til den planen som er lagt, men noen ganger føler jeg meg helt nødt til å gi meg selv en skikkelig pause. Da sier jeg i fra, og rensker tid til hvile og restitusjon. Jeg har nemlig merket meg at da trenger jeg kortere tid på å finne formen igjen! Det har vært en hard lekse å lære, og jeg feiler enda i blant. Men nå er det blitt lettere for meg å innse at kropp og sjel må kobles ut i blant! 

Jeg hater å avlyse avtaler! Men jeg kan ikke kaste meg selv utenfor stupet flere ganger. Jeg er helt nødt til å ta hensyn til helsen min. Det er faktisk ikke mulig for meg å styre den fullt og helt. Jeg må la helsen min få plass. Det er det aller viktigste jeg kan gjøre fremover. Hvis jeg gass altfor brått og fort, så henger ikke kroppen min med. Jeg må derfor ta min satsning i små skritt. Det er en tålmodighetsprøve, men jeg merker at det er det eneste som er riktig i min situasjon. Jeg er likevel veldig optimistisk med tanke på fremtiden. Jeg er heldigvis veldig motivert til å skape en god fremtid for oss.

Det er ikke en svakhet å ta pauser! Jeg mener tvert imot at det er en styrke! Jeg har latt kropp og sjel få juling i alt for mange år. Det er ikke noe jeg vil skal fortsette fremover. Jeg vil veldig mye, men alt til sin tid. Jeg skal ha med meg hele meg på denne reisen. Da må jeg ta hensyn der som det behøves. Veien blir kanskje lengre og kronglete. Men den vil føre meg dit jeg skal likevel! 

Vi blogges!