Jeg merker at jeg tenker annerledes om eget liv nå. Jeg setter meg konkrete mål, og så jobber jeg meg fremover mot dem, Noen ganger tar det veldig lang tid å nå akkurat det som jeg ønsker. Men da er det enda kjekkere når man endelig kommer i mål! Jeg har også noen mål som er veldig usikre. Men de har jeg en veldig langsiktig plan på. For jeg trenger ikke oppnå alt jeg ønsker med en eneste gang. For jeg trenger å ha kropp og helse med på lasset, og det kommer til å ta tid. Jeg føler meg likevel på vei et sted. Jeg er i ferd med å finne den retningen som jeg ønsker å gå. Noen hindringer er der på veien. Men jeg skal jobbe meg fremover sakte men sikkert!
Det er godt å tenke på noe annet en traumer og sykdom! Jeg trenger virkelig å rette fokuset fremover, og ha en god plan. Det er ikke til å legge skjul på at jeg har mine drømmer som jeg jobber for å nå. Men jeg må passe på at flink pike genet ikke får ta styringen over dette. For da kommer tempoet til å ta knekken på meg, og det ønsker jeg ikke. Jeg tar derfor en del små steg, og så puster jeg litt. Min mentale helse skal tas godt vare på fremover. Jeg skal stå stødig på vår grunnmur, og så får jeg ta litt om gangen. Jeg håper og tror at jeg har mange gode år foran meg! Etter hvert som ungene vokser til, så vil der være mer mulighet for egne prosjekter.
Jeg kan ikke bare sitte stille, og se på at livet går. Jeg forsøker å finne min egen måte å leve livet på. Jeg er kronisk syk. Det er jeg nødt til å tenke på, og ta hensyn til. Men jeg nekter å tenke at det er over. Kanskje er det nå det virkelig starter for min del?
