Jeg lever med traumer. Vonde opplevelser i barndom og som voksen har satt dype spor. Det pågikk over altfor lang tid, så det er vanskelig å bli kvitt dem. Jeg jobber meg gjennom det gang på gang. Noe har blitt veldig mye enklere, mens andre ting sitter igjen i kroppen og hodet mitt. Det er til tider svært vanskelig å håndtere og godta. Jeg har levd med dette i ganske lang tid allerede, og jeg vil så gjerne glemme det som er vondt. Men det finnes ikke en knapp som sletter det. Jeg må jobbe meg gjennom traumer om og om igjen.
Det kan gå lenge mellom hver gang panikkangsten kommer. Men den er der, og den ligger på lur. Plutselig kan den komme i kjempesterk kraft og fart. Jeg blir veltet av pinnen, og hulkegråten kommer. Det er det som jeg liker aller minst. Følelsen av å miste kontrollen over egne følelser og reaksjoner. Det er slitsomt, og man er hele tiden litt på vakt. Man vil jo veldig gjerne ikke ha et panikkangstanfall i det offentlige rom. Jeg er åpen, men vil jo likevel ha det for meg selv. Men noen ganger merker vennene mine at jeg er urolig. Det er ikke alltid de kommenterer det der og da. Men de har begynt å merke hva som skjer med meg. Det er både godt og vanskelig for meg.
Jeg setter pris på omtanken og varmen. De ønsker meg alt godt, og vil veldig gjerne forstå og hjelpe. Derfor har jeg valgt å svare dem ærlig når de spør om jeg slet med angst sist gang vi var sammen. Jeg vil ikke nekte. Det blir ikke riktig for meg å gjøre det. Jeg forteller sannheten, og jeg merker at det knytter oss enda nærmere hverandre. Jeg kan virke sterk på utsiden, men likevel slite veldig på innsiden. Det er ikke alltid at det synes for andre. Jeg er egentlig litt glad for det. For det gir meg muligheten til å eksponere meg for det som er vanskelig. Jeg må jobbe meg gjennom det. Lære hodet og kroppen min at dette er ikke farlig.
Psykisk helse kan være vanskelig å forstå. Man snakker jo ikke så veldig høyt om hvordan det egentlig er å leve med en psykisk diagnose. Jeg mener derfor at min blogg er viktig for flere enn meg selv. For jeg ønsker å spre kunnskap. Jeg vil at Dere skal ha en mulighet til å forstå bedre hva naboen eller venninnen din sliter med i hverdagen sin. For vi finnes her ute. Vi er veldig mange som sliter med psyken iblant. Jeg er i fremgang, og blir stadig sterkere. Men det er en krevende prosess, og der vil komme tilbakeslag underveis. Jeg kommer aldri til å bli helt frisk. Men jeg kan gjøre så godt jeg kan for å ha en god hverdag sammen med mine nærmeste.
Vi blogges!
