Noen dager er det ikke mye som fungerer. Jeg blir fylt opp av vonde tanker og ord inni hodet mitt. De gir meg en ubehagelig følelse i kroppen min. Jeg blir sliten. Det blir noen ganger på sofaen for å samle krefter. Men det verste er tung sinnet som kommer over meg. Jeg blir så utrolig trist og lei. For jeg vil så inderlig gjerne slippe unna. Jeg har fått nok av det. Det er ikke nødvendig å stadig bli påminnet om fortid og traumer. Jeg vil så inderlige gjerne at kroppen skal glemme det for godt. Jeg føler meg så inderlig maktesløs når angsten herjer med meg.
Det er vondt å bli minnet på det som jeg har opplevd tidligere. Jeg vet at det må jobbes med i mange år. Jeg kan ikke løpe vekk fra det. Men jeg blir sint når det ødelegger mine dager! For det fortjener jeg faktisk ikke. Noen ganger renner tårene nedover kinnene mine. Jeg trenger ikke si noe som helst. Jeg bare gråter i det stille. Sammenkrøpet på sofaen under pleddet helt alene. Jeg blir liten igjen. Det er ikke en god følelse. Det herjer i kroppen uten at jeg ønsker det. De dagene hater jeg så intenst at det gjør fysisk vondt. Jeg vil ikke ha det slik lenger.
Nå vil jeg nyte det gode livet jeg har her og nå! Jeg vil videre! Min kamp er på ingen måte over. Selv om jeg har kommet veldig langt, så har jeg mye igjen. Mange traumer som må bearbeides på nytt og på nytt igjen. Helt til kroppen kan gi meg fred. Jeg gleder meg veldig til den dagen kommer. For jeg ønsker ikke å være liten og svak. Jeg skal fortsette med terapi, og jeg skal jobbe meg gjennom det. Men det koster. Det er mange tårer. Mye sinne og frustrasjon. Likevel så smiler jeg på de gode dagene. For livet er jo så godt.
Vi blogges!