Noen ganger smeller kroppen til med sterke reaksjoner. Jeg hadde det slik forleden dag. Plutselig var der veldig mange triggere samtidig. Det endte med at jeg ble helt oppløst i tårer når jeg var på vei hjem i bilen. Jeg hadde ikke kontroll over tårene. De bare måtte komme ut. Jeg var ikke alene, og hadde mine kjære rundt meg. Jeg slet med gamle traumer, og kroppen min streiket heftig. Jeg hadde gått gjennom en hendelse, og virkelig gjort mitt beste for å kunne holde meg rolig. Jeg klarte det der og da. Men reaksjonen kom med en gang vi satte oss i bilen, og var på vei hjemover. Da kom alle følelsene som en bølge. Jeg måtte bare la tårene få komme ut. Det kunne ikke nytte å være sterk lenger der og da.
De neste timene var harde. Jeg følte meg overkjørt og utslitt. Disse dagene liker jeg ikke noe særlig. For det får meg til å føle meg veldig svak og liten. Men jeg vet hva som vippet meg av pinnen. Det var egentlig forventet og helt naturlig med tanke på min historie. Men jeg kan ikke la være å kjenne på en tristhet. For jeg vil ikke ha slike reaksjoner mer. Jeg vil være ferdig med ting. Det irriterer meg at jeg vippes av pinnen. Det er ikke kjekt å miste kontrollen over sitt eget følelsesliv. Men jeg hadde min kjære rundt meg, og han hjalp meg gjennom hendelsen og resten av dagen. Jeg fikk lov til å gråte ferdig. Jeg kunne ta det rolig resten av dagen. Ta det i mitt eget tempo. Takk og lov for at han finnes i livet mitt.
Det er ikke lett å snakke om dette her. For jeg vil ikke gi dere alle detaljer. Men som dere sikkert skjønner så husker kroppen min veldig godt fortiden fortsatt. Jeg kan ikke rømme fra det. Det er her, og det kommer til overflaten iblant. Jeg vet at jeg kommer meg videre igjen. Men det minner meg om min situasjon. Det skremmer meg litt. Jeg liker det ikke. Men jeg skal bli enda sterkere i meg selv etter hvert som månedene går. For jeg skal fortsette å kjempe. Jeg skal ikke la fortiden ødelegge mitt liv. Jeg skal nok en gang reise meg opp igjen. Jeg skal gi meg selv litt tid. Så er jeg klar igjen. Jeg gir meg ikke!
Vi blogges!.
