Det er ikke like enkelt å leve en vanlig hverdag når såre traumer ligger på lur. Selv om jeg klarer mer og mer, så er det fortsatt slik at jeg må jobbe meg gjennom mange ting. Kroppen min husker fortsatt veldig godt, og det er ikke alltid at vi samarbeider like godt. Jeg vil jo veldig gjerne slippe å bli heftet med angst og tungsinn. Men så kommer det tilbake. Med full kraft. Jeg har nok en gang blitt preget av angst og uro. Triggerne ble altfor sterke. Jeg har hatt noen tunge dager nå. Det har vært en sliten dame som har forsøkt å finne overskudd igjen. Jeg blir stadig frustrert over hvor fort kroppen min sier ifra.
Jeg vet at dette kommer til å gå bra. Men nå har jeg latt kropp og hode få hvile noen dager. Vært hjemme, og pleiet kroppen min. Det har blitt en del tid på sofaen. Men nå skal jeg tilbake igjen. Angsten kommer bare på besøk, den får ikke bo fast hos meg lenger. Jeg har brukt en del tid på å bearbeide denne reaksjonen som kom etter helgen. Jeg vet med sikkerhet at der kommer flere slike hendelser. Nå må jeg finne en måte å takle det bedre på neste gang. Det er da det kommer godt med å ha en ektemann som ser meg og som forstår meg. Vi har pratet masse, og vi vet at jeg trenger ham i slike situasjoner. Det er så godt å kunne kommunisere om vonde ting også.
Jeg er sterk. Det er ikke tvil om at jeg har kommet meg veldig langt på disse årene. Det er likevel et håp om enda bedre tider. For vi som lever med traumer kan bli nesten friske. Jeg skal jobbe meg fremover steg for steg. Det er viktig for meg å kunne ta stegene i min egen rekkefølge. Jeg har en jobb som må gjøres. Heldigvis får jeg muligheten til å være en ressurs for andre samtidig. Jeg gleder meg veldig til den dagen hvor kroppen min har glemt det aller meste!
Vi blogges!
