Jeg er traumatisert. Og en av de tingene som jeg da må leve med, det er en indre motor som aldri stopper. Den går og går. Uansett om jeg ønsker at det skal slutte eller ikke. Det er ikke jeg som helt styrer over den engang. I blant så er det en pest og plage. Mens andre dager er jeg sjeleglad for at jeg faktisk har en slik motor. Det er ikke enkelt å leve med. Men det positive er at den fører meg fremover i livet. Jeg gir meg ikke. Jeg legger meg ikke bare ned i en depresjon. Jeg jobber meg videre uansett hvordan livet er rundt meg. Det har holdt meg inne i livet. Det har gitt meg et solid spark bak når jeg har hatt behov for det.

Det som er negativt med det, er at jeg sliter med å få ro og fred. Jeg føler hele tiden at jeg må gjøre noe. Det er ikke lov å kun være. Derfor er det ekstra viktig for meg å drive med de tingene som demper denne motoren litt. Jeg har ikke vært så veldig flink med det den siste tiden. Det har blitt altfor lite fysisk aktivitet, og min terapeut har ikke vært tilgjengelig. Det har skapt altfor mye angst i denne kroppen. Jeg blir altfor trigget for tiden. Det gir meg store utfordringer i hverdagen min. Men jeg er likevel aktiv og klar for å ta oppdrag. For oppdrag hjelper meg på en god måte.

Nå må jeg ta en liten forandring i min hverdag. Jeg må i gang med enda bedre rutiner. Det kan ikke fortsette på denne måten her. Det er for mye som strever inni meg for tiden. Så nå skal jeg legge en plan basert på mine tidligere erfaringer. Jeg gleder meg til å komme skikkelig i gang. Da er det viktig for meg å ta en måte som jeg virkelig kan mestre. Det blir ikke trening hver eneste dag. Men det skal bli mer enn før. Det er det som roer kroppen min. Jeg må ta grep i eget liv.

Vi blogges!