Jeg var i kirken på søndag. Eldstemann skulle presenteres som konfirmant. En stor dag. En start på et veldig spennende halvår for min gutt. Og det var på veldig mange måter en fin opplevelse. Alt gikk jo så fint, og jeg var en veldig stolt mamma. Men så var det alle de minnene da. Alle de følelsene som kom tilbake. Alle de samme sangene som vi brukte i min ungdomstid. Jeg fikk kjenne på en indre uro som jeg måtte håndtere der og da. Blant alle menneskene. Jeg forsøkte å gjøre mitt aller beste. Fokusere kun på det som var dagens høydepunkt. Jeg klarte det, i hvert fall sånn utad. Men inni meg var det fullt kaos. Jeg kjempet en kamp mot angst og uro der jeg satt inni kirken.
Men så kom alle de minnene. De tok meg med på en innvendig reise. Som viste meg bilder fra en fortid som ikke er særlig enkelt å håndtere den dag i dag. Jeg fikk det rett i fleisen. Det var vanskelig, men jeg gjennomførte det. Men i bilen på vei hjem, ja da rant tårene i strie strømmer. Når ikke noen andre kunne se meg. Da var det ikke annet å gjøre enn å slippe det ut. Det vanskelige og såre. Det som virkelig har satt dype spor inni meg. Jeg måtte ha litt tid for meg selv, og i min kjære ektemanns armer. Det er sårt for meg å erkjenne det, men jeg gråt en hel del denne dagen. Jeg bærer på ting som jeg ikke verken kan eller vil fortelle. Og det herjer iblant med meg.
Derfor har de siste dagene vært veldig tunge. For en slik kamp koster masse krefter. Det tar noen dager å komme seg igjen. Jeg har likevel troen på at det neste halvåret med konfirmant skal gå bra. Jeg skal bruke alle mine krefter på å få en fin tid. Det vil til tider være vanskelig for meg. Men jeg skal gjennom dette også. Slike prosesser vil komme iblant. Jeg kan kanskje virke veldig sterk og frisk. Men sannheten er at jeg virkelig kjemper. Hver eneste dag. Et steg videre. Noen ganger noen steg tilbake igjen. Men jeg kommer meg fremover. Og jeg forteller fordi jeg vet at det vil gjøre meg sterkere på sikt! Og jeg vet også at der finnes mange mennesker som lever med angst akkurat slik som jeg gjør.
Vi kommer oss gjennom livet. Det kommer til å gå bra med meg og mine. Jeg skal jobbe meg gjennom det. Men det kommer til å koste mange krefter fremover. Jeg vil kjenne på det. Men det skal gå over igjen.
Vi blogges!
