Jeg begynte å gråte. Sånn skikkelig hulking. Jeg slet med å klare å stoppe tårene. Det bare måtte komme ut. Å kjenne på depressive tanker og traumer i hverdagen er vanskelig og sårt. Jeg vil så gjerne takle hverdagen min på en enda bedre måte. For øyeblikket er det ganske vanskelig å være meg. Men jeg er allerede på vei opp igjen. For jeg bruker de verktøyene som jeg vet hjelper. Men det kommer altså slike stunder hvor jeg bare bryter sammen for meg selv. Jeg er heldig som har gode mennesker rundt meg her hjemme. Det gjør at jeg har masse kjærlighet som bygger meg opp igjen. Jeg vet at det kommer til å gå bedre med tiden. Så lenge jeg gjør de tingene som fungerer for meg. Da kommer jeg meg videre igjen.
Jeg er i gang med de gjøremålene som jeg vanligvis gjør. Jeg skriver blogg, og er ganske aktiv på sosiale medier. Men jeg verner mer om meg selv akkurat nå. For jeg vet at det er viktig for meg å lage tryggere rammer igjen. Det er det som gjør meg stabil og trygg. Jeg har vært veldig opptatt av veldig mange ting. Så har innsiden min blitt litt glemt. Jeg har ikke vært godt nok forberedt på de triggerne som er rundt meg iblant. Dermed ble jeg vippet av pinnen denne gangen, og jeg fikk meg en smell. Men jeg velger å angripe denne prosessen. For jeg vet så inderlig godt at jeg kommer meg videre igjen. Men den svakheten som jeg kjenner på når jeg hulker som verst, ja den er ikke noe god.
Jeg følte meg lettere i kroppen når gråten stilnet igjen. Det var nok noe som bare måtte få komme ut av meg. Jeg ble veldig sliten, men det gikk greit med meg. Jeg sov godt i min kjæres armer den natten. Det var godt å kjenne at noen passet på meg litt ekstra akkurat da. Så er jeg i gang med en ny uke, og det kjennes bedre ut. Jeg er i gang med det som gir meg påfyll av energi. Jeg skal møte mange flotte mennesker. Det kommer til å bli en bra uke!
Vi blogges!