Når jeg jobber meg gjennom disse periodene hvor tungsinnet har blitt for stort, så blir jeg ofte misforstått. For når smilet mitt forsvinner bort, så ser jeg ofte veldig sint ut. Men det er ikke tilfellet. Jeg er egentlig bare trist. Det er mange ting som jeg ikke kan skrive om her. Jeg er nødt til å bearbeide alt sammen på min egen måte, og i mitt eget tidspunkt. Jeg har mange sår som skal gro. Noen ganger blir rett og slett sorgen litt for stor å håndtere, og jeg må ta meg inn igjen. Heldigvis unngår jeg å havne inn i dype depresjoner fordi jeg vet hvordan jeg skal unngå dette. Og jeg kjemper meg gjennom dagene så godt som mulig.
Men jeg kan se veldig sint ut. Til og med mine nærmeste kan misforstå meg iblant. Men jeg må gang på gang forklare at jeg ikke er sint. Det er bare tristhet som preger meg akkurat nå. Jeg liker aller best å smile til verden. Jeg forsøker så godt som jeg bare kan. Men noen dager klarer jeg det ikke. Jeg fikk en fin melding her om dagen. Vedkommende skrev så fint til meg: Du trenger ikke alltid å smile på bildene! Det var godt å få de ordene fra et menneske som jeg ikke kjenner personlig, men som følger meg i sosiale medier. Jeg vil så inderlig gjerne være så sterk og modig hele tiden. Men det er komplett umulig å alltid smile til verden. Noen ganger har man lov til å være alvorlig i ansiktet.
Jeg snakker åpent om psykisk helse. Det er viktig for meg å kunne dele ting. Jeg er ikke en person som er uten feil og mangler. Det finnes ikke. Jeg forsøker bare å komme meg gjennom livet mitt, og Dere får lov til å bli med meg på min reise. Det er ikke alltid jeg smiler. Noen ganger er jeg bare stille. Mine sår er ikke ferdig grodd. Jeg blir stadig vekk minnet på alt det som gikk så uendelig galt. Men så ser jeg meg omkring. På guttene mine, og på min kjære ektemann. På det fine hjemmet som vi bor i. Jeg har det godt og trygt. Da kommer smilet alltid tilbake igjen. Det kommer gode dager nok en gang til meg igjen. Jeg må bare få lov til å slippe ut litt sorg først.
Vi blogges!
