Det finnes dager hvor jeg ikke helt skjønner alt jeg driver med. Når smertene herjer både fysisk og psykisk. Når man er så trøtt og sliten at man ikke vil noen verdens ting. Hva er det som likevel driver meg videre i hverdagen min? Jeg har tenkt endel på det. For selv om det er tøffe tider, så fortsetter jeg selv om det blir i redusert tempo . Jeg klarer rett og slett ikke å gi opp drømmene mine. De er en viktig drivkraft i livet mitt. Jeg ønsker å skape noe helt eget. Jeg vil vise ungene mine at livet går videre, og at mamma er sterk. Jeg vil bidra mer økonomisk her hjemme. Være mer med å dra lasset sammen med min kjære ektemann.
Den som gir seg er en dritt! Det er et utsagn som for meg er både godt og vondt. Jeg presser meg selv for hardt, og går på smeller i blant . Men de dagene hvor alt går greit, er magiske. Når jeg merker at jeg betyr noe for andre mennesker. Når jeg er sterkere enn det vonde som jeg har opplevd. Når jeg kjemper imot tungsinnet, og faktisk har gode dager. Når jeg får latterkrampe sammen med venninner. Når min kjære ektemann holder meg trygt i sine armer. Jeg kan ikke gå glipp av det. Jeg må være tilstede i livet mitt med hud og hår. Med hele meg.
Jeg må kjempe videre. Jeg vet at der kommer bedre tider. Jeg velger å være optimist. Det fortjener familien min og vennene mine. Men mest av alt så fortjener jeg det selv. Livet er jammen meg en stor utfordring. Men ingen skal kunne si at jeg gav opp!
Vi blogges!