Jeg har alltid slitt med overvekt. Jeg har tidligere vært veldig stor. På et tidspunkt var det farlig for min helse. Jeg har gradvis kommet meg ned i en ganske normal vekt. Men jeg er fortsatt litt for tung i forhold til visse standarder. Men jeg tenker ikke så veldig mye på vekten lenger. Jeg kommer inn i vanlige størrelser, og gleder meg stort over det. Jeg kan delta på fysiske aktiviteter selv om kroppen verker med revmatiske smerter. Det hadde jeg ikke klart dersom overvekten hadde fortsatt. Men det som jeg merker aller mest, det skjer på innsiden. For jeg har merket meg at en lettere kropp har gitt meg et lettere sinn! Jeg makter å komme meg fremover. Jeg våger så mye mer! Jeg er ikke så misfornøyd med mitt eget speilbilde lenger. Det handler ikke om antall kilo. Det handler om å elske seg selv akkurat slik som man er.
Jeg blir aldri en liten snelle. Jeg har en kraftig kroppsbygning, og det må jeg bare godta. Men jeg lever sunnere enn før, og passer litt mer på å spise riktig. Det er ikke en sunnhetsfrik som skriver denne bloggen. Jeg koser meg sikkert altfor mye med både feil mat og godteri. Men jeg har likevel kommet meg i en kropp som kan fungere. Det er det som er viktig for meg. Jeg vil være en så aktiv mamma og ektefelle som mulig! Jeg vil være med å bidra hjemme både ute og inne. Det er ikke noe kjekt å kun være den som ligger på sofaen. Når kroppen iblant slår seg vrang, så lengter jeg med en gang til å kunne være aktiv igjen. Det gir meg pågangsmot til å trene atter en gang. Jeg nekter at kroppen skal forfalle, og jobbe mot meg.
Jeg prater veldig lite om min vektreduksjon. Jeg er stolt over at jeg har klart å få det til helt på egen hånd uten operasjon. Men jeg velger å snakke om trøstespising. Jeg vet nemlig at det er roten til mye overvekt. Det er derfor et viktig tema for både voksne og barn. Jeg brukte mat som trøst i hele min oppvekst, og deler av voksenlivet. Det har jeg slitt med i mange år etterpå. Men det var først når jeg ble klar over sammenhengene, at jeg virkelig klarte å jobbe meg gjennom dette på en god måte. For det handlet ikke om å holde seg til strenge dietter for min del. Det handlet om å forstå hvordan jeg har brukt mat for å regulere tanker og følelser. Det har jeg virkelig jobbet hardt for å komme ut av.
Jeg kan enda gå på en liten smell. Men da merker jeg det veldig raskt, og kommer meg fort ut igjen. Jeg vil ikke tilbake til det livet igjen. Jeg har så mange andre ting som jeg vil oppleve! Jeg vil ta vare på kroppen min, og være tilstede i livet her og nå¨. Jeg vil jobbe meg gjennom følelser uten å ty til den “enkle” trøsten! Jeg skal ikke stå på en pidestall. Det er veldig individuelt når det kommer til vektreduksjon. Men jeg er glad for at jeg tok tak i problemet. Det var sammensatt. Det handlet ikke bare om maten. Det handlet like mye om følelser. Om å kontrollere hverdagen.
Vi blogges!