Det har gått en del år siden jeg endret livet mitt. Jeg tok noen valg, og handlet ut fra det. Som en maskin som var installert for å gjøre en oppgave. Det var så vanskelig, så jeg måtte sette egne følelser på vent. Ta på autopiloten, og bare gjennomføre alt det som var nødvendig. Skape en ny trygghet rundt oss. Være brannslukker overalt til enhver tid. Alltid være tilstede, og kunne håndtere alle slags følelser. Selv om jeg brøt sammen i blant, så måtte jeg likevel kjempe videre. Til slutt knakk jeg sammen som et korthus. Sammenbruddet var et faktum. Det er nå fire år siden, men på mange måter føles det som i går. For det er fortsatt noen sår som ikke helt vil gro. Det føles i hvert fall slik iblant.
Jeg har tynne skorper på en del sår. Det medfører at det ikke skal så mye til før det begynner å blø igjen. Men forskjellen nå er at de raskt stopper å blø. For jeg har det som jeg trenger for å stoppe det. Jeg har kjærlighet og trygghet. Jeg har et hjem og en stabilitet. Det er mulig å ta seg raskt inn igjen, og gå videre. Jeg vet at min styrke nå er mye større enn for fire år siden. Men iblant så kan jeg fortsatt føle meg veldig liten og svak. For når de vonde minnene kommer frem i lyset, så blir det så utrolig vondt atter en gang. Det trigges frem av ulike ting som jeg ikke alltid råder over. Jeg må bare godta at kroppen min fortsatt husker så altfor godt. Men jeg er glad for at jeg kan berolige kroppen min, og si at alt er bra nå.
Jeg vet ikke om alle sårene kommer til å gro helt igjen. Det er vanskelig å si helt sikkert. For ulike faktorer spiller inn, og jeg blir stadig påminnet min fortid. Men jeg vet at mine bein står stødig likevel. For jeg står ikke alene. Jeg har en ektemann som støtter og trøster. Jeg har ungene mine. Og så har jeg alle dere som støtter meg, og som heier meg frem! Jeg er heldig. Sårene skal få gro i sitt eget tempo. Det kan ikke nytte å stresse mer med det. For hver dag som går blir jeg sterkere!
Vi blogges!
