Jeg er sliten før alt starter!

Denne vinteren har virkelig tæret på meg både fysisk og psykisk. Jeg kan ikke lyve. Kroppen min føles veldig sliten for tiden. Det er ikke det beste utgangspunktet før alt sammen setter i gang utover våren. Jeg forsøker derfor å gjøre de riktige tingene for helsen min. Jeg kan ikke jage vekk verken revmatiske sykdommer, ei heller mine mentale utfordringer. Det handler aller mest om å finne en balanse som er mulig å leve med. Jeg kjenner at kroppen min trenger masse hvile for øyeblikket, og det lar jeg den få. Jeg presser meg ikke mer enn det som er nødvendig, og innvilger meg litt mer hvile enn tidligere. Men jeg må likevel holde meg i nok aktivitet slik at kroppen min ikke stivner til igjen. Det er en litt vanskelig vei å gå, men jeg kommer meg gjennom det. Men der er mange ting som spiller inn på formen min for tiden.

Jeg ble veldig glad da jeg fikk lov av NAV å satse på WeLG Foredrag. Men samtidig så satte der i gang prosesser inni meg som er vanskelige. For da kjente jeg plutselig på et press og en forventning fra andre enn meg selv. Jeg har fått 12 måneder på meg, og det føles faktisk litt kvelende på meg for øyeblikket. Nå må jeg jobbe meg gjennom det, og forsøke å legge en plan som ikke tar knekken på meg. Jeg merket nemlig at det ble litt vanskelig å være meg plutselig. Det føles liksom som en eksamen som varer altfor lenge. Men jeg skal heller glede meg over muligheten, og så får jeg jobbe videre i det tempoet som føles riktig for meg. Det er jo ikke meningen at jeg skal bli sykere fordi jeg har fått denne muligheten. Men jeg legger automatisk press på meg selv. Det må jeg jobbe med altså, for jeg makter ikke å ha et så stort press på meg selv.

Her gjelder det å ta en dag om gangen. Jobbe med de prosjektene som allerede er i gang. Gjøre meg sterkere før en veldig travel høst kommer mot meg. Det handler om å planlegge godt. Det er ekstra viktig å at jeg passer på meg selv i tiden som kommer. For jeg kjenner at jeg er skjørere enn jeg setter pris på. Der kommer mange utfordringer fremover, og jeg ønsker så inderlig å gjøre mitt aller beste. Men da må hodet og kroppen fungere best mulig. Jeg forsøker å ufarliggjøre det hele for meg selv. Det handler ikke om å bli best i hele verden. Men heller om å skape et grunnlag som jeg kan bygge videre på i årene som kommer. Det er spennende, men samtidig veldig skummelt. Jeg kjenner på en rar følelse som ikke helt vil slippe taket. Jeg må rett og slett komme i gang på min egen måte, og fortsette slik jeg har gjort allerede.

Noen ganger er muligheter skummelt. Jeg kjenner skikkelig på det denne gangen. For jeg vil ikke skuffe meg selv, eller de som har troen på meg. Men jeg kan ikke trylle. Jeg må ta steg for steg. Jeg er bare et menneske. Det er naturlig å kjenne på litt redsel iblant. Det gjør meg sterkere på sikt!

Vi blogges! 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg