Hvorfor er vi så redde for å erkjenne at vi sliter?

Jeg har vært åpen om min mentale helse i ganske lang tid nå. Jeg ser ikke på det som noe unaturlig eller rart. Men jeg merker jo at andre mennesker tenker og mener det. Det er liksom ikke stuerent å åpent snakke om sin egen mentale helse. Man skal holde ting for seg selv, eller innenfor husets fire vegger. Det er liksom helt rart at jeg våger å skrive om dette på bloggen min. Men hva er det som er så veldig farlig? Jeg lever jo et vanlig liv selv om jeg erkjenner at jeg lever med Post Traumatisk Stress lidelse i min hverdag! Jeg er verken skrullete eller rar. Jeg har sterke følelser. Og jeg blir trigget av vonde traumer som fortiden har påført meg. Det er ikke verre eller mer skummelt enn det. Jeg kan oppleve panikkangst, men jeg overlever hver eneste gang. Det er ikke slik at jeg er så veldig merkelig eller vågal. Jeg er bare meg på godt og vondt.

Jeg kunne latet som om at alt gikk så knirkefritt i livet mitt. Ny mann og nytt bosted. Jeg hadde ikke behøvd å si noen ting til noen. Jeg kunne valgt å leve med en maske på meg hver eneste dag. Det gidder jeg rett og slett ikke gjøre lenger. Det er faktisk veldig befriende å bare si det som det er. Jeg har en psykisk lidelse. Men jeg er fortsatt meg. Et vanlig menneske med en litt annerledes fortid enn andre. Det er det som er forskjellen. Jeg har med meg mine ting, og du bærer på dine ting. Vi har alle sammen opplevd vanskelige perioder i livet. Den som påstår at livet alltid har vært fantastisk, er ikke ærlig mot seg selv. Vi er nemlig utstyrt med noe som heter følelser, og de svinger for oss alle sammen. Vi har en mental helse, og den skal vi ta vare på. Men trenger vi å gjemme den langt vekk? Må vi alltid skjule hvordan livet egentlig er?

Man trenger ikke gjøre som meg. Jeg skjønner veldig godt at det ikke er naturlig for alle å skrive om det på internett. Men for meg er bloggen en kanal og en terapi. Den er blitt et veldig viktig verktøy for meg, og den skal fortsette å være her. Jeg har ikke så veldig mange lesere for tiden, men det er helt ok. Jeg vil være meg selv her, og da får heller folk la være å lese den. Når jeg gikk ut med nettkurset mitt, så forsvant der en del lesere. Kanskje kom jeg litt for nærme noen såre punkt? Jeg vet ikke. Men jeg har bestemt meg for hvilken vei jeg skal gå, og er takknemlig for de som velger å være med meg her. Jeg har ikke valgt den enkleste løsningen. Men det er den som fungerer best for meg og mitt liv. Andre bloggere får ta seg av reklame av ditt og datt.

Jeg vet at min åpenhet hjelper andre mennesker. Det får jeg så mange sterke tilbakemeldinger på. Det forteller meg at vi trenger en blogg som dette, og vi trenger at noen våger å snakke høyt om mental helse. Jeg er ikke redd. Det er helt naturlig for meg å dele av mine erfaringer og verktøy. Slik er jeg faktisk skrudd sammen, og det er jeg glad for! Det gir meg nemlig muligheter som jeg ikke ante eksisterte. Nå kan jeg faktisk ha det som et levebrød etter hvert. Det liker jeg å ha i tankene mine når det røyner litt på. Jeg er i ferd med å skape noe godt ut av det vonde. Det føles herlig og befriende!

Vi blogges!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg