Det er ganske mange som lurer på hvorfor jeg begynte med bloggen. Tenkte derfor jeg kunne skrive et innlegg om dette temaet. Da jeg flyttet ned til Mandal, så merket jeg mer enn noen gang at jeg hadde ulike mentale utfordringer. Gamle minner og traumer var vanskelige å håndtere. Etter hvert som jeg ble trygg, så kom mer og mer frem i lyset. Jeg merket at kroppen min reagerte sterkt, og hodet mitt jobbet veldig mye og intenst. Det var vanskelig å håndtere tankekjøret som til stadighet kom inni meg. Jeg tok da dette opp med min terapeut. Hun foreslo at jeg kunne skrive dagbok. Men jeg kjente på en trang til å kunne fortelle andre om hvordan min hverdag var. Jeg ville gi andre muligheten til å bli kjent med meg. Akkurat slik som jeg er på godt og vondt. Jeg følte at det var helt meningsløst å skrive uten at noen skulle lese det. Jeg ønsket nok å få forståelse for meg selv.
Men terapeuten var jo ganske skeptisk til akkurat denne løsningen i starten. Vi diskuterte det en del. Det endte med at vi ble enige om noen kjøreregler. Det samme skjedde hjemme, og jeg ble enig med min kjære ektemann om visse regler. Det er jeg veldig glad for at vi tenkte gjennom allerede da. Det har vært enklere for meg, for da var grensene allerede satt på forhånd. Vi var enige om å verne barna fra eksponering her på bloggen. Bilder og navn var uaktuelt å ha her inne. For oss har det vært veldig viktig, og ikke minst riktig. Jeg skal ikke moralisere andre bloggere, men etterlyser et sterkere fokus på barnas rettigheter om personvern. Barna har allerede takket meg for at vi gjør det slik. Man blottlegger mye i en slik blogg som jeg har. Det medfører visse konsekvenser som er viktig å tenke over. Jeg skriver åpent om min mentale helse, og det skal ikke gå utover dem.
Det var spennende og skummelt å starte opp med bloggen. Hva ville folk si til meg? Ville noen komme til å lese den? Kom der sterke reaksjoner? Der kom lesere, og der kom reaksjoner ganske kjapt. Heldigvis kom der mange fine tilbakemeldinger som oppveiet for de vonde kommentarene. Men jeg ble etter kort tid nødt til å stenge kommentarfeltet på bloggen. Det er fortsatt stengt, og slik kommer det til å være fremover også. Jeg makter ikke å bruke energi på alle nett trollene som finnes der ute. min Facebook profil er åpne for alle, så der kan man kommentere det man ville ønske. Heldigvis opplever jeg veldig lite hets nå. Det er deilig kjenne på. Jeg er kritisk nok selv, så jeg har ikke behov for å bli trykket ned av fremmede mennesker som ikke vil meg vel. Jeg blogget hver dag i nesten et år. Så tok jeg en måned med pause. Bloggen var i ferd med å spise meg opp innvendig.
Jeg ble nødt til å ta noen valg. Jeg måtte endre blogg rutinene mine for å kunne fortsette med blogg. Jeg begynte derfor med faste tider, og en publiseringsplan. Det betyr at jeg stort sett alltid har innlegg liggende klar til publisering noen dager frem i tid. Rett og slett for å unngå stress. Da kan jeg skrive når jeg har behov for å skrive. Ikke kun fordi jeg bare må ha ut et innlegg på bloggen min. Da ble det mye bedre for meg. Jeg postet veldig lenge tre innlegg til dagen, men det ble for mye. Nå har jeg landet på to innlegg hver eneste dag, og til faste tider. Det er forutsigbart for meg og mine lesere. Slik kommer det til å fortsette i tiden fremover. Bloggen er min kanal ut i det offentlige rommet. Det er her jeg kan poste det som jeg selv ønsker å formidle. Det har vært en døråpner til mange spennende ting.
Jeg ønsker å ha bloggen veldig lenge. Jeg kan ikke se for meg å slutte helt med den. Jeg har en fast leserskare som ikke er så stor, men den er trofast. Jeg får så mange tilbakemeldinger på at bloggen hjelper andre mennesker i sin hverdag. Det betyr så utrolig mye for meg. Jeg gleder meg til fortsettelsen!
Vi blogges!