Det hender rett som det er at jeg føler meg veldig liten. Uten makt eller myndighet. Null sjanse til å få til noe som helst. Jeg mister mine positive evner, og havner inn en et negativt tankemønster. Det gagner absolutt ingen, og i hvert fall ikke meg selv. Det kan virke rart at jeg skriver dette. For ja, jeg vet at jeg får til ganske mye. Men livet er ikke så enkelt. Det er faktisk ganske komplisert til tider. For en del av meg er stor og sterk. En annen del er liten og svak. Til sammen så blir det hele meg. Jeg har mange ganger stunder hvor jeg tenker at alt er bare forgjeves. Jeg har mange ganger vanskelig for å se min egen fremdrift. Det er jeg ikke alene om. Vi mennesker er nemlig skrudd sammen på en helt spesiell måte. Vi er ikke bare en ting. Vi består av så enormt mange følelser. Det handler om at vi må tillate oss selv å skinne mer enn det vi gjør nå.
Jeg har blitt holdt nede i altfor mange år. Levd med negativitet og ydmykelser. Det har skapt sår i min sjel, og det har revet ned mitt selvbilde. et er en veldig hard jobb å lappe det sammen igjen. Jeg kan jobbe veldig målrettet og bra, men likevel holder jeg meg selv tilbake fordi det er noe inni meg som streiker. Jeg må leve med at negative tanker og ord er spikret fast i min hjerne. Men nå er det en vesentlig forskjell i mitt liv. Jeg lever i positivitet og kjærlighet. Jeg blir løftet oppover istedenfor å bli tråkket på. Jeg får ros når jeg oppnår noe bra. Jeg får konstruktiv kritikk dersom det er nødvendig. Men jeg takler det stadig bedre. Livet har blitt veldig mye bedre. Det hadde vært kjekt å kunne si at det bare går bra. Men det er ikke sannheten. Jeg sliter enda med at selvbildet mitt rakner litt. Det er ikke enkelt å være meg.
Vi har lov til å føle oss små iblant. Deet kan faktisk være sunt. Men vi skal ikke være så redde for å ta litt mer plass i samfunnet. For der er en egen plass til oss alle sammen. Våg å reise deg, og bli litt stor. Sånn akkurat passe stor. Da blir livet bra.
Vi blogges!
