Nå er det ikke så enkelt for meg å vente på at stemmen min skal bli god igjen! Jeg har så lyst til å øve veldig mye, men stemmen min er ikke helt klar enda. Det blir derfor mye spilling, og bare litt synging for øyeblikket. Jeg kjenner at det stresser meg en del nå. Men det kommer til å bli veldig bra etter hvert. Jeg er i bedring hver dag. Det handler aller mest om at jeg er veldig rastløs. Det betyr så inderlig mye for meg at denne konserten blir vellykket. Dermed blir det mange tanker, og jeg merker at det gjør meg litt vel stresset for tiden. Jeg må derfor roe meg ned litt, og tenke på noe annet iblant. Det er lettere sagt enn gjort. Men det kan ikke nytte å presse på for hardt nå.
Jeg er ikke så veldig tålmodig av meg sånn generelt heller. Det har faktisk bare blitt verre etter hvert som tiden har gått. Jeg har så veldig mange ting som jeg ikke får gjort, og det frustrerer meg veldig i noen perioder. Det er ikke så veldig kjekt når kroppen nesten alltid stopper planene mine. Jeg har en del utfordringer med smerter, og stiv kropp. Men jeg forsøker å ta det så bra som jeg kan. Men den siste tiden har jeg vært veldig sur og frustrert over egen form. Det er liksom ikke så enkelt å håndtere dette hver eneste dag. Jeg blir skikkelig trist iblant, og depresjonen er ikke så veldig langt borte. Jeg ser frem til å komme mer i gang med terapi etter påske. Jeg trenger virkelig noen flere verktøy som kan hjelpe meg videre.
Beklager at jeg skriver litt sytete. Men noen ganger må man bare kalle en spade for en spade. De siste ukene har vært harde på komme seg gjennom, og jeg sliter litt med det mentale for øyeblikket. Jeg har for mange ønsker som er vanskelige å få gjennomført. Jeg setter litt for harde krav til meg selv iblant. Det er da jeg er ekstra takknemlig for musikken og talentet mitt. Da vet jeg nemlig at jeg kan bidra med noe for andre mennesker. Selv om kroppen min verker, så klarer jeg å formidle musikk. Det kan ikke noen ta i fra meg. Jeg trenger det selv også. Det er veldig viktig for meg å kunne ha denne gaven. Jeg vil dele det med alle dere. Da kommer smilet mitt tilbake også, og det er jo en stor fordel!
Jeg klarer meg gjennom dette. Det er ikke verdens undergang. Jeg må bare vente litt på stemmen min. Jeg må jobbe med min indre trygghet, og forberede meg mentalt. Det kommer nok til å bli veldig bra. Jeg må bare senke ned skuldrene mine, og la det stå til. Jeg trenger ikke pushe meg selv så hinsides hver eneste dag. Jeg må gi meg selv lov til å puste skikkelig ut. Da kommer det til å løsne!
Vi blogges!